Det er mange bånd som binder. Har man levd sammen med et menneske noen år, mange kanskje, har man lært seg å sette pris på også gode sider ved vedkommende.
Ingen er bare ond eller bare god. De gode sidene er det lett å leve med for de fleste; de vonde er det langt verre med.
Til sjuende og sist blir det ganske enkelt et spørsmål om hva man foretrekker. Ingen har godt av å bli pint og plaget, men det som binder – de bånd som finnes mellom oss – er det ofte vanskelig å rive over, særlig hvis de har vært der lenge og også føles gode.
En psykiater sa en gang til meg: «Det er noen mennesker man skal elske på avstand.» Jeg tror det ligger mye klokt i dette. Noen må vi ha på avstand, og noen må vi skyve fra oss. Dessverre.
Der hvor det handler om skilsmisse, er det faktisk mulig å få til en type prosjekt som gjør at man ikke behøver å gå så såret ut av det. Men igjen krever det arbeid – og en god porsjon tilgivelse. Og framfor alt samarbeid.
At man i en slik situasjon føler seg både krenket og såret, er det ikke vanskelig å forstå. Men skal man komme videre i livet, må man finne løsninger fremfor å lage ytterligere vanskeligheter. Det krever aktiv kommunikasjon. Og tid. Det som ikke skjer umiddelbart i slike saker, kan skje senere når folk får tenkt seg om. De aller fleste vil fenne ut at samarbeid er det beste – på tross av sine ofte sårede følelser.
Båndene som binder kan være til glede – men også til forargelse, og noen ganger er det faktisk best å bryte over tvert. Det koster, men man bevarer sin egen helse og selvrespekt. Og det er tross alt det viktigste.
Barna skal man alltid ta vare på. De har i de fleste tilfeller ikke noe med dette å gjøre i det hele tatt.
Men her finnes det kloke og gode ordninger, og det er viktig at barna får mulighet til å være sammen med begge sine foreldre.
Jeg kjenner en mann som kommer fra det vi på godt norsk kan kalle for et «fyllehjem». Jan ble sendt bort da han var ni år, og klager den dag i dag over at han ikke fikk være sammen med mor og far.
Det er en tung avgjørelse for de som tar bestemmelsen å fjerne et barn fra et hjem. De som gjør slik jobber bør ha både hjertevarme, vett, vidd, kjærlighet og forstand. Det er en tung og vanskelig jobb.
Noen ganger er det viktig og riktig å gjøre drastiske inngrep, men det er også viktig å ha et perspektiv om at noe av det som er gått galt kan rette på seg. Oftest kan deler av et forhold mellom barn og foreldre moderere seg noe etter at krisen en gjennomlevet.
Noen ganger kan det likevel gå helt galt, og foreldre-barn-forholdet står ikke til å redde. At det oppleves som sårt, må vi godta – og så får vi bearbeide det derfra. Det er slik det må være i et pulserende liv og samfunn som stadig går videre.
Vi er alle mennesker med absolutt alle feil og mangler, og vi har fått ulikt med oss i bagasjen. Det viktigste er at vi tar med oss det gode og omsetter det videre i livet.
Jørn-Kr. Jørgensen