Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre.
Romerbrevet 13,8
Det er kanskje å forvente for mye av et menneske at man skal gå gjennom et helt liv uten å ha konflikter med andre mennesker. Det finnes knapt noen som får det til, fordi vi mennesker er følelsesmessige vesener med ulike oppfatninger og meninger.
Å være uenig er aldri farlig dersom uenigheten er redelig. Fremfor å være destruktiv, kan uenigheten i slike tilfeller føre til vekst og ny innsikt. Og ikke noe er bedre enn det – at vi mennesker blir klokere.
Men samtidig som dette er sagt, skal det også understrekes at det finnes mange situasjoner hvor mor og far, far og datter, mor og datter, far og sønn, mor og sønn og barna seg imellom blir uenige; så uenige at de kanskje blir uvenner for livstid og aldri omgås eller veksler et vennlig ord. Det er leit.
Noen ektepar har det også slik at de går fra hverandre i sinne – og aldri mer snakker sammen. Der hvor det er barn inne i bildet, er dette spesielt vanskelig, og det vonde er at det alltid er barna som må betale prisen for at mor og far ikke kan snakke sammen.
Ved samlivsbrudd hvor en av partene er blitt såret ved utroskap, vold, overgrep, økonomisk misligholdelse eller andre forhold som setter ”dype spor i sjelen”, er det klart at en videre kommunikasjon blir vanskelig. Men de aller fleste opplever at det lar seg gjøre å snakke sammen igjen når tingene kommer på avstand. For den som sårer, kan det være smart å reflektere litt over følgende utsagn: ”Sårede mennesker samarbeider ikke”; og for egen regning kan jeg legge til: ”... av og til ikke en gang med seg selv ...”.
Jeg tror løsningen på en del av dette konfliktstoffet ligger i en oppriktig og uforbeholden unnskyldning. En ekte og real unnskyldning vil alltid bli forstått. En unnskyldning for unnskyldningens egen del har liten eller ingen effekt. Det må ligge anger og alvor bak. Det fine er at dette ligger intuitivt i de sitasjoner der dette oppstår. Og tas unnskyldningen imot og blir forstått som den er ment, blir livet lettere å leve.
Jeg tror dette er noe av hensikten med bibelordet ”Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre.” Heldigvis kan ikke noe av dette kjøpes for penger. Det må komme fra hjertet – og gå fra hjerte til hjerte. Akkurat som all annen kjærlighet.
Og så er det en ting til jeg gjerne vil si om dette til trøst, oppmuntring og veiledning, Når noen dør og testamentet skal åpnes og arven fordeles, da er det virkelig kjærligheten settes på prøve – og grådigheten ofte får fritt spillerom. Det offentlige har klare retningslinjer for arv og skifte, men det som ikke er klart fordelt av avdøde gjennom testament og lignende, gir ofte grobunn for hat og misunnelse, uvennskap og mistillit. Slik er det ingen som ønsker det, aller minst avdøde.
Derfor påhviler det ethvert menneske ”å gjøre opp sitt bestikk”. Si fra hva du ønsker og hva du vil, før du forlater denne verden. Da er ingen i tvil. Og det skal svært mye til at ”det siste ønsket” ikke blir respektert.
Det å fortelle om sin ”siste vilje” – altså skrive et testament – er dypest sett en kjærlighetsgjerning til hjelp for de etterlatte. Verre er det ikke. ”Bli ingen noe skyldig, annet enn det å elske hverandre.”
Jørn-Kr. Jørgensen