Tjen Herren med ærefrykt og glede.
Salme 2,11
Jeg kom til å tenke på dette bibelverset da jeg en sommerdag stod i konsentrasjonsleiren Auschwitz 60 kilometer sørvest for byen Krakow sør i Polen.
Sammen med en ung mann gikk jeg rundt i leiren og så og lærte mer om de nazistiske grusomheter og om hvordan nærmere halvannen million jøder i løpet av 2. verdenskrig på ulike måter ble slaktet ned av mennesker som selv var et offer for kriminalitet og i høyeste grad politisk forvrengning og politisk utroskap.
Det er slik i Auschwitz i dag at man kan gå gjennom leiren fra hus til hus – fra blokk til blokk – og ved hjelp av ulike gjenstander, tekst og bilder se hvordan fangene ble behandlet. Det er en grusom opplevelse som man forhåpentligvis aldri glemmer. Det er i høyeste grad anskuelsesundervisning som mange bør ta del i. Siden freden i 1945 har ca. 25 millioner mennesker fra alle verdens land besøkt den gamle konsentrasjonsleiren som i dag står som et monument over verdens ondskap – til skrekk og advarsel.
Mellom to av blokkene – Blokk 10 og 11 – står den såkalte ”dødsmuren”. Her ble barn, kvinner og menn i alle aldre og fra mange nasjonaliteter på ulike måter tatt livet av uten lov og dom; uten noen annen grunn enn at de var den de var – jøder. Muren er i dag belagt med blomster og ulike hilsener fra familie og venner som ved en oppmerksomhet vil hedre sine slektninger og venners minne. Et lite kors, en liten lapp, en ydmyk blomst, et lite vers, et dikt, en god tanke skrevet ned på et stykke papir.
Blant de mange som stod der de 20 minuttene vi var ved ”dødsmuren”, ble jeg plutselig oppmerksom på en katolsk prest. Forfra litt til høyre ble jeg stående og se på paterens blikk. Det viste ikke hat, men forsoning. Det viste ikke aggresjon, men tilgivelse. Det viste sorg, men ikke håpløshet. Og midt i det hele viste blikket også en slags takknemmelighet.
”Tjen Herren med ærefrykt og glede” står det i Salme 2, vers 11. De som døde foran ”dødsmuren”, døde fulle av ærefrykt, av mot, av kjærlighet. Historiebøkene kan fortelle at de fleste av dem døde i taushet, rakrygget, uten redsel, men med sjelelig smerte. De siste de ropte, var ”Gud bevare vårt frie fedreland”.
Slik kan vi også leve våre liv når vanskelighetene – selv om de er i et helt annet format og av en helt annen årsak – melder seg langs livsreisen – ”med ærefrykt”. Det er stikkordene.
Jørn-Kr. Jørgensen