Lillian Bergljot Fredriksen
En rekke sagn fra gammel tid bekrefter at forlatte eller bortkomne barn kan klare seg alene i naturen over lengre perioder, men kanskje det var lettere før da hulder og andre overnaturlige vesener trådte støttende til i kampen mot det vonde? Den vesle jenta LitjKari har allerede kommet seg velberget gjennom den første eventyrboken fra norsk folklore, natur og kultur og er i fullt firsprang inn i den neste. Forfatteren Lillian Bergljot Fredriksen (f. 1961) vil bare det beste for barn i alle aldre og øser villig vekk av sin viten om hvordan livet artet seg på bygda på 1800-tallet, og hva folk da festet lit til.
- Debutboken min ”Huldra og LitjKari på jakt etter gleden” er som oppvarming å regne for bind to, ”Huldra og Litjkari på ville veier”. Det vil klart være en fordel å lese dem i riktig rekkefølge, sier Fredriksen.
Historien om LitjKari som forskremt ser sin mor brenne inne i ei tømmerkoie i nåværende Lierne kommune i Nord-Trøndelag, har en viss rot i virkeligheten. En eldre mann i bygda har lokalisert branntomten.
- Jeg har brukt fire år på å sette meg inn i bakgrunnsstoff til bøkene mine og holder på ennå. Alt skal stemme: stedsnavn, seder og skikker. Hvilke urter ble brukt som medisin? Hvordan vasket de seg? Hvordan tente de bål? Jeg har lest meg opp på gammel overtro i traktene her helt tilbake til 1600-tallet. Her er så uendelig mye å ta av, og min fantasi har ingen ende. For å komme i den rette trolske stemningen leier jeg ei koie her i Lierne nær Brandsfjell som jeg bruker som skrivestue. Jeg må kjøre et kvarter og ha en times gange for å komme dit. Bare meg og notatblokken. Ingen strøm eller innlagt vann. Fortellingene mine passerer revy i den flotte naturen like utenfor, forklarer Fredriksen.
Det er langt fra småtterier hun fornemmer og formidler videre: LitjKaris viktigste allierte forblir Huldra. De to kommuniserer gjennom tankeoverføring og direkte tale. Dialogen går også livlig mellom blant annet bjørnen Bjørnar, larven Kjellarve, mosedotten Mosse og det snille trollet Sigbart av Tissvalltrollslekten. Så vel Vinglekvisten og et fjell som snakker, er også med. Den vakre vannånden eller ubinen stiger opp av tjernet og synger vuggeviser, og en Vetleljos gir råd til mennesker i sorg. Hun blir forfulgt av lensmannen som vil skaffe henne et hjem og en kristen oppdragelse. Men hun har også en rekke ondsinnede fiender som spøkelsesfuglen Striga med uglehode og kvinnebryst med giftig melk og skrukkheksa som bare kan bli løst fra sin forbannelse ved å drukne et pikebarn. Hun er for øvrig i ledtog med den røde fluesoppen Soppolf som selvsagt har magiske emner. Kan ikke dette bli i tyngste laget for de yngste leserne i din målgruppe fra barn til voksne, mens den eldste på 94 år nok klarer seg?
- Nei, det tror jeg absolutt ikke. Det har alltid skjedd mye skummelt i eventyrene, som for eksempel i Asbjørnsen og Moes ”Gutten som kappåt med trollet” hvor trollet spiser til det dør. Nyhetssendingene fra fjernsynet er verre. Barn ser også på dem. Dessuten blir de oppslukt av voldelige pc-spill. Til forveksling fra det som skjer rundt oss, har eventyrene en lykkelig slutt. Barn opplever både sorger og gleder. Jo fortere de gråter sorgen av seg, dess fortere kommer livet og gleden tilbake. Barn synes bare det er kjempespennende med skrekk og gru når de aner hvordan de gode kreftene manner seg opp når det virkelig gjelder. Jeg har en egen evne til å sette meg inn i barns situasjon og tror ikke jeg skremmer dem mer enn de tåler, sier Fredriksen.
Ved siden av skrivingen har hun i ulike sammenhenger jobbet med barn og unge i hele sitt voksne liv og i de siste år hatt et samarbeid med barnevernet dersom det oppstår et behov for beredskapshjem.
- Skrivingen og tegningen er blitt en livsstil stil for meg som glir naturlig inn i min tilværelse. Jeg synes det blir mer sjarmerende også å lage illustrasjonene selv. Jeg vil at det skal føles ekte og være mitt eget, og jeg begynner med å gjøre alt for hånd i skrivestua mi. I første bind søkte Litjkari etter gleden. Det fortsetter hun med på sine ville eventyr i bind to. Mitt budskap til leserne og mennesker rundt meg er at vi må glede oss mer over øyeblikket. Har du gjort noe i dag som har fått noen andre til smile? Vi må ikke glemme å ha det koselig i lag sammen, avslutter Fredriksen.
Og hvordan går det med LitjKari på siste side? Hun ber Huldra om hjelp, men får ikke svar. Fortsettelse følger i bind tre om ikke så lenge.
Christian W. Holst