Et vevert og forsiktig ytre kan skjule et stormfullt indre. Dramatiske hendelser fra en forgangen tid dukker opp i forvrengt form hos den tiltakende demente gartneren Anna Kristine Abel. Hun begynner å se det som sitt kall å bli kvitt alt ugress i så vel Edens Hage som på kirkegården og i omgivelsene for øvrig. I spenningsromanen ”Kirkegårdsarbeideren” til Ingeborg Ane Haug (f.1950) kommer vi tett inn på livet til bokens hovedperson fra hun er hagebrukskolestudent på Ringsaker i 1947, og utsettes for en svovelpredikant som tvinger henne til å bli ”Kristi brud”, slik han framstiller det, til det meste går over styr i løpet av høsten 2011. Hun blir delaktig i menneskers død uten å bære på anger, siden det er Guds vilje som skjer; de er blitt synonyme med ugress.
- Jeg har knapt vært i et bedehus og ikke møtt en emissær av det kaliber jeg beskriver. Imidlertid var det en vekkelsespredikant som reiste rundt i Hedmark med skremselspropagandaen sin omtrent samtidig som da Anna var ung. Men min historie er fri diktning, forsikrer Haug.
Følgende sitat fra boken gir et bilde av hva den slags folk kan få seg til å slynge ut til sarte ungpikesjeler:
- Dere, Evas døtre, bærere av synden. Les i bibelen! Be om tilgivelse! Det onde har mange ansikter. Hør min røst: Drep ondskapen! Slå den til jorden. I Jesu navn.
En enkelt hendelse som griper inn i Annas liv, er tatt fra virkeligheten og blir selve drivkraften til hele romanprosjektet:
- Mens hun sitter krumbøyd over en grav får hun en overrumplende åpenbaring om at noen akkurat skal til å overfalle henne bakfra. Jeg har gått og ruget på den historien i mange år for omsider å gjøre noe med den. For Annas del fører dette til at hun innhentes av sin traumatiske fortid. Hun har trodd at hun kunne kaste nøkkelen til den og glemme, men nå dukker den ene episoden opp etter den andre. Hun gir seg hen til religion som med årene tar en strengere og mer kritisk form. Kjærligheten velger hun å støte fra seg; hun evner ikke å forene den med sin tro. Heretter begynner hun å føle seg forfulgt, fortsetter Haug.
I kategorien av mennesker den 83-årige forvirrede Anna har lite til overs for og som fortjener sin himmelske straff, kommer den narkomane jenta som prøvde å rane henne og ikke minst den forføreriske sekretæren til kappelanen som hun forguder. Sistnevnte omtales som ”løvetann eller ugresset det er umulig å få bukt med”. Da ryktene forsterkes om at hun virkelig har lagt an på presten som er enkemann, strammer også Anna til sine fordømmende karakteristikker: Hun blir til selve ”syndens spindelnett”.
- Jeg er fascinert av å betrakte mennesker. Jeg prøver å formidle det som skjer på innsiden som ikke synes på utsiden. En ensom kvinne som Anna lever et tilsynelatende enkelt liv med å stelle graver nesten i isolasjon med seg selv og sine overbevisninger. Omverdenen begynner å legge merke til hennes demenslidelse, men det overveldende som skjer i hennes indre, aner de lite og ingenting om. Hun knyttes ikke umiddelbart til den ytre dramatikken som foregår i anfall av rød tåke og blir bifalt av den avdøde predikanten som i større og større grad infiltrer hennes tanker og handlinger. Hun sørger ikke. Hun bare hjelper dem til å få et bedre liv senere, sier Haug.
Annas forverrede helsetilstand medfører at hennes nærmeste ufrivillig blir nødt til å engasjere seg. Det volder dem mye bry.
- Anna har en ualminnelig sterk ansvarsfølelse og er svært opptatt av at hennes nieses familie skal ha det bra. Når demenssykdommen er ved sitt klimaks, skinner også den opprinnelige Anna igjennom: den glade, fornøyde jenta som var myk i kantene, avslutter Haug.
”Hvil i fred” står det på en rekke gravstøtter. Kirkegårdsarbeideren Anna er uenig. Vårt neste liv skal ikke preges av uvirksomhet. Tvert imot skal vi fortsette å virke og være like aktive som før. Forfatteren Ingeborg Ane Haug vil også helst være i fred langt borte fra alt mulig oppstuss fra alle dem på Ringsaker, i Hamar og langs Mjøsas bredd som har forhåndsbestilt boken hennes. Det er det ingen grunn til. Hennes livaktige skildring av hva som foregår i hodet på den spinkle, men likevel så seige kvinneskikkelsen Anna, er et lite mesterverk.
Christian W. Holst