Med rus følger rusoppførsel, med rusoppførsel følger løgner, lureri og manglende evne til å følge opp avtaler. Slike ting er vanskelig for voksne å forholde seg til, og enda verre for barn. Sol er en vanlig jente på åtte år, men med ekstra mange grubletanker inne i hodet. Hun vet at pappa ikke er som andre fedre. På skolen sier de at han er narkoman. Sol vet ikke helt hva det vi si, men hører på måten de slenger det mot henne at det ikke er en bra ting å være. I boken Hvorfor pappa har så søvnige øyne, følger vi Sol på veien til å finne svar på alle spørsmålene sine.
- Min eldste datter vokste opp med en far som var tung rusmisbruker i 30 år. Dette til tross har vi klart å bygge opp et godt forhold oss i mellom. Selvfølgelig har det vært mange utfordringer underveis. Barn skjønner ikke helt av seg selv hvorfor pappa ikke møter til bursdagsselskapet eller hvorfor han ikke har kjøpt gaver til jul, hvorfor han ikke kommer med bussen klokken fire når det var det han lovet eller hvorfor han ikke kom når du skulle slå jul for aller første gang på turnstevne. Man kan ikke forvente at de skjønner hovedårsaken til svikene helt av seg selv. Derfor er det viktig med forklaringer. Gode forklaringer tilpasset barnets modenhetsnivå. Kunnskap gir oversikt og trygghet, og derfor mener jeg kunnskap er nøkkelen, sier forfatteren av boken, Siw B. Nicolaisen.
- Når man befinner seg i en gitt livssituasjon er det ofte slik at en enklere møter på andre i samme situasjon. I mitt tilfelle, andre mødre med barn som hadde narkomane fedre. Mennesker har enklere for å åpne seg opp for andre mennesker i en lik type situasjon. På den måten har jeg høstet mye kunnskap om hva disse barna egentlig sliter med, hjemme, men kanskje på skolen. Skolen skiller seg ut fra hjemmesituasjonen med strengere krav om oppmerksomhet, ro, konsentrasjon og prestasjoner. Når hodet kanskje er fylt opp med engstelse og stress er det ikke plass til stort mer. Barnet blir urolig og tar lite til seg av pensumet og de oppgaver som blir gitt dem. Barnet blir en urokråke, vanskelig å hanskes med for læreren og vanskelig å forholde seg til for med elevene, sier hun.
Utstøting og mobbing kan i noen tilfeller bli konsekvensen. Det er den ytre siden av det, den synlige. Hvis det er kjent at mamma eller pappa er narkoman, kan dette i seg selv føre til utstøting og mobbing. For selv om barn kanskje vet lite om hva det vil si å være narkoman, vet de nok til at de skjønner at de ikke er helt slik foreldre er ment å være. Også her er kunnskap nøkkelen.
- Den indre striden tar mye fokus. Lojalitetskonflikt, engstelse, sinne, kjærlighet og skam. Skammen retter seg begge veier, innover og utover, mot forelderen og noen ganger også mot seg selv. Kunnskap om narkomani, at det er greit å være glad i pappa likevel, at det ikke er barnets feil at pappa svikter, at bekymringer vokser når man stenger dem inne og at det, ikke bare er greit, men også lurt å snakke om, fortsetter Nicolaisen.
Skremmende utvikling
- Jeg har jobbet på sosialkontoret i Porsgrunn siden 2001. Jeg ser en markant økning i problemområdene rus/psykiatri. Dette forteller meg at flere og flere barn fremover kommer til å vokse opp med at en eller begge av foreldrene er rusmiddelavhengige. Jeg opplever denne utviklingen som svært skremmende og jeg mener at temaet må inn i småskoleklassene i mye større grad enn tidligere. Da jeg i prosjektperioden tok kontakt med over 500 av landets barne- og ungdomsskoler, var også tilbakemeldingene klar. Det trengs så absolutt et verktøy som hjelp til å komme inn på temaet narkomani. Ærlig og direkte, men likevel på en barnevennlig måte. Det er dette jeg har forsøkt å lage i boken Hvorfor pappa har så søvnige øyne. Enkelte lærere fortalte at de allerede visste om elever i klassen med rusmiddelavhengige foreldre. De ønsket sterkt å ta opp tema i klassen, men på grunn av manglende kunnskap om tema lot de det være i redsel for å gjøre vondt verre. Problemstillingen skjønner jeg veldig godt. Ingen lærere ønsker å gjøre situasjonen verre for en elev som allerede sliter med tunge ting, sier hun videre.
Inspirasjon og mål
- Inspirasjonen til å skrive denne boken kom først og fremst fra vår egen situasjon. Ved å observere min datter, hvordan hun taklet de ulike utfordringene, manglende kunnskap hos viktige voksne i hennes daglige nærhet, kjærligheten til sin pappa, skuffelsene, gleden, nysgjerrigheten og spørsmålene. Jeg har vært en ærlig forelder. Presentert henne virkeligheten slik den var, tilpasset hennes modenhetsnivå. Jeg tror dette har vært til stor hjelp for henne, både som barn, og nå som voksen. Det har også gjort det enklere for meg, ved å slippe å lage en teaterforestilling ut av livene våre. Min tanke har vært at dette er ikke noe å skamme seg over og da er det heller ingenting å skjule. Livet blir enklere på den måten. Noe av drivkraften er at jeg ønsker andre barn skal få tilgang til mer kunnskap, rom til å åpne seg opp og fortelle om alle tankene og angstene sine, forteller Nicolaisen.
- Jeg har to mål med boken. Det ene er at den skal gi kunnskap om narkomani og det å være barn av en narkoman forelder, direkte og ærlig, men på en barnevennlig måte. Det andre målet er at den skal fungere som en døråpner inn til tema. Et redskap for foreldre og lærere som synes det er et vanskelig tema å ta opp, og som kanskje ikke har kunnskap nok til at de tør. Et "bi-mål", hvis man kan kalle noe det, er å vise folk at narkomane også er mennesker. De er fedre, sønner, døtre og mødre. Det at de er rusmiddelavhengige farger disse rollene, men sier lite om hvem de er som mennesker. Barn med en narkoman forelder er akkurat like glad i denne som de er i den andre. Noen ganger kanskje mer, i og med at det følger en høyere grad av omsorgfølelse og bekymringer inn i kjærligheten, forteller hun.
Målgruppe
Målgruppen for denne boken er barn i småskolen, og den er ment for både egenlesing og til høytlesing. Boken er gjort kort med hensikt slik at den skal være overkommelig for de fleste i målgruppen. Store illustrasjoner er valgt for å støtte og forsterke teksten. I og med at historien er skrevet med utgangspunkt i forholdet mellom hennes egen datter og hennes far, har hun selvsagt brukt disse i skriveprosessen. Datteren hennes hjalp henne med å sette seg inn i de tankene, spørsmålene og følelsene et barn av en narkoman forelder kan slite med, og dette har gjort historien troverdig og ekte.
- Jeg håper først og fremst at boken kan bli et godt verktøy og en døråpner inn til et vanskelig tema. Selvfølgelig gir ikke denne boken svaret på alle spørsmål, det kan ingen bok gjøre alene, men den gir svar på noen, og den kan i tillegg åpne opp for andre spørsmål. Da er det opp til de voksne å skap rom der dette oppleves som greit og trygt, avslutter Siw B. Nicolaisen.
Carsten Flo