Spørsmålet ble stilt av Frelsesarmeens grunnlegger William Booth ved en anledning i 1881 som en forklaring på hvorfor man på den tiden ikke behøvde å ta hensyn til opphavsrettigheter når andres sanger fikk nye tekster med et kristent budskap. Slik er det ikke lenger. Nils-Petter Enstad (f.1953), med en årelang fartstid som frelsesoffiser, trekker i boken ”Døden i baksetet og andre bakgrunnsfortellinger om kjente gospelsanger og -sangere”, fram de melodier og deres opphav som gjør størst inntrykk på ham.
- Jeg ramler over fortellingene og plukker dem opp. Dette er ikke lagt an som et forskningsprosjekt. Hver historie står på egne ben, forsikrer Enstad.
Han bruker et utvidet gospelbegrep som strekker seg tilbake til 1700-tallet og fram til vår tid. Gospel betyr evangelium eller gode nyheter på vanlig norsk. Salmer, soul og country forenes i menneskers søken etter meningen med livet. Ekstra spennende er det når Vår Herre tas med i sammenhenger utenfor kirkerommet, synes Enstad. Endret instrumentering og framføring kan medføre at en salme som ”O store Gud” ses på som gospel når den for eksempel blir sunget av Elvis Presley.
- Det er åpenbart stor forskjell på pilegrimssangeren Einar Ekbergs ”O store Gud” og Elvis Presley sin versjon. Men begge artister har sin velfortjente plass i gospeltradisjonen, fortsetter Enstad.
Av andre nyere navn som omtales i boken, finner vi blant annet Hank Williams, Mahalia Jackson, Johnny Cash, Cliff Richard og Bob Dylan. Boktittelen ”Døden i baksetet” er valgt for å hedre førstnevnte artist.
- Jeg er veldig fascinert av countryikonet Hank Williams. Han er særlig kjent for sangen ”I saw the Light”, der han beskriver livet som en vandring i mørket helt til han fikk se Jesus. Han var plaget av sykdom og rusmisbruk, men troen holdt han fast ved. Det er tragisk at døden innhentet ham i baksetet på en bil i en så ung alder som bare 29 år, sukker Enstad.
Med sin sterke tilknytning til Frelsesarmeen er det imidlertid en artist fra en helt annen tid som Enstad setter enda høyere:
- Jeg kommer ikke utenom ”Sangen om korset” eller ”The Old Rugged Cross” som George Bennard skrev. Som frelsesoffiser i Illinois gjenomgikk han en lang troskamp om det å bære korset – ikke det smekre og det lekre, men det grove og det knudrete. Han gjenvant troen da han skjønte at Jesus og korset alltid måtte sees på som en uatskillelig enhet. Det er gospelsangenes formidling av kamp, nederlag og endelig seier som folk kjenner seg igjen i og blir grepet av. ”Sangen om korset” er for øvrig den eneste salmen som har fått sitt eget museum, fortsetter Enstad.
Av de eldre forløpere for musikkformen som er elsket for sine salmer, har Enstad egne kapitler om blant annet Charles Wesley, Thomas Dorsey, Austin Miles, Carl Gustav Boberg og Mathilde Wiel.
Ikke alle sangene som Nils-Petter Enstad kommenterer, har et entydig og direkte kristent budskap. En av dem er ”Morning has broken” som Cat Stevens ble berømt for tidlig på 1970-tallet. Opprinnelig var dette et salmevers skrevet for barn, basert på en skotsk/gælisk folketone, av den engelske barnebokforfatteren Eleanor Farjeon i 1931. I norske og svenske oversettelser i kjølvannet av at sangen ble viden kjent, er Jesus-dimensjonen blitt forsterket.
- For meg blir det helt naturlig å legge min kristne tro og livssyn til grunn når jeg tolker hele det eksisterende registeret av sanger og sangere. La oss et øyeblikk se nærmere på Bob Dylan. Hans ”Blowin’ in the Wind”, alle leirbål og ungdomssamlingers viktigste allsang, henter bibelske problemstillinger fra profeten Esekiel i Det gamle testamentet:
Herrens ord kom til meg: Menneske du bor i en trassig ætt som har øyne å se med, men ikke ser, og ører å høre med, men ikke hører, for en trassig ætt er de (12,1-2).
Dylan uttrykker det slik:
Yes, how many ears must one man have
Before he can hear people cry?
Og videre:
Yes, how many times can a man turn his head
Pretending he just doesn’t see?
avslutter Nils-Petter Enstad.
Med det utvalget han har gjort av bakgrunnsfortellinger om kjente gospelsanger og -sangere, er det bare å fastslå at mange av de beste melodiene er havnet på kristen grunn selv om også det verdslige forsyner seg med sitt.
Christian W. Holst