Hva er det som driver nordmenn til stadig å ville hevde seg overfor svenskene? Hvordan ender diverse amorøse eventyr for enslige mannfolk uten det helt store dametekket? Hva skal en bestefar svare barnebarnet om livets tilblivelse, og hvor engstelig går det an å være for at en atomrakett skal slå ned på et jorde nær deg? Dette og mye annet er tema Agnar K. Johansen (f. 1949) tar opp i novellesamlingen ”Te og konjakk”.
- Jeg har en rimelig god fantasi og skarp hukommelse. Flere av de ni novellene som nå foreligger, er beretninger fra en annen tid. Felles for dem alle er at de er av det muntre slaget, sier Johansen.
Han ga ut romanen ”En tåre for Frank” i 2011 og har skrevet fra 2006. Men da hadde skrivelysten ligget og ulmet i bakhodet og godgjort seg i omtrent 20 år.
- Jeg er tidligere bankmann og tok et års pause i 1988-89 for å studere markedsføring. Akkurat da slo bankkrisen inn for fullt. Jeg stod uten arbeid. På den tiden var det ikke internett og knapt nok mobiltelefoner. Følgelig måtte jeg sitte i leiligheten min i Oslo og vente på jobbsøkersvar. Jeg fikk god tid til å lese og kom blant annet over John Irvings ”Garps bok”. Siden har jeg alltid hatt sans for Irvings burleske humor og ønsket å gjøre som ham, forklarer han.
I tittelnovellen ”Det begynte med te og konjakk”, lagt til Spania sommeren 1979, er det svenskene han lar det gå utover.
- I unge år bodde jeg i Mo i Rana, bare noen få mil fra svenskegrensen, og senere i Oslo. Det rådde en egen stemning overfor svenskene. Vi var stinne av mindreverdighetskomplekser og likte dem ikke. De var bedre enn oss i alt. Men så kom oljen, og vi tok igjen. For den festglade norske gjengen i Spania gjaldt det å vise deres svenske naboer at de ikke sparte på noe. Her skulle det bare drikkes whisky som var mye dyrere enn alt det andre som ble servert fra baren. Pesetasene flagret, og det var da noen damer som falt for dem, forklarer Johansen.
Han er spesielt godt fornøyd med novellen ”Atomraketten”. Den satt som et skudd ved første forsøk. Men det kan være en fordel å ha avtjent førstegangstjenesten for skikkelig å nyte ironien i den.
- Både situasjonene som oppstår og de karikerte personskildringene er ren satire og lett surrealistisk. Folk i nord var preget av alle atomprøvesprengningene som ble fyrt av direkte i atmosfæren fra den sovjetiske øygruppen Nowaja Semlja. I perioden fra 1955 til 1990 skal det ha vært hele 87 av dem. I ettertid er det blitt reist spørsmål om russerne tok hensyn til vindretningen når de skjøt. Offisielt ble det ikke påvist radioaktivt nedfall over Nord-Norge like etter sprengningene, sier Johansen.
Alle novellene er ikke like dramatiske, skjønt den spede starten på tilværelsen som nyspleisete celler trenger heller ikke gå som smurt hvis da ikke det kjødelig opphav er flink til å leke doktor. Hvem vet? Kanskje den kriminelle rypa fortsatt spankulerer rundt i kvartalene rundt Rockefeller for å legge an på en spinkel, urøynt fyr som hun kan bytte yttertøy med mot et kyss på et brunt utested for deretter å fordufte?
Og hvordan får humørsprederforfatteren til skriveprosessen?
- Denne gangen var jeg fire måneder i Portugal høsten 2012 for å konsentrere meg om å fylle opp novellesamlingen. Ellers er det slik at når min brasilianske kunstnerkone er opptatt med å male, skriver jeg. Jeg må jo ha litt ro, ler Johansen.
Christian W. Holst