Med ungdomsromanen ”May Lenda” skildrer Marte Aune (f.1994) tilværelsen til bokens hovedperson med samme navn gjennom et skoleår. Vi leser om hvordan hun takler sorgprosessen etter storebrorens bortgang og tas samtidig med på en reise i puberteten med slående miljøbeskrivelser.
- Det tok meg mye lengre tid å bli ferdig med romanen enn tidsrommet den omhandler. I trettenårsalderen fant jeg ut at håndball ikke var min greie og begynte å skrive som en slags trøst. Norsklæreren fikk lese de to første kapitlene og oppmuntret meg til å fortsette. Jeg skrev for moro skyld. Etter hvert utviklet det seg til å bli en viktig hobby. Jeg begynte med å sette opp karaktertrekkene til personene i boken. Deretter startet fortellingen å rulle. ”May Lenda” ble til noe helt annet enn hva jeg hadde tenkt på forhånd. Jeg tar opp flere tema for å skape debatt om dem – ikke bare selvmord, men også religion for eksempel, sier Marte Aune.
Det gjør vondt å miste noen som står deg nær, men det kommer nye dager med nye opplevelser og ikke minst gutter å føle seg tiltrukket av; en klasse bestående av trøttinger, sminkedukker, sportsfriker, musikere og særinger i en skole som er en gammel, falleferdig, rottebefengt, råtten og fuktig rønne, er ingen hindring.
- Utenom selvmordet er noe av det jeg beskriver, selvopplevd. Men jeg leker med det som faktisk har hendt. Vrir og forandrer på det. Overdriver. Det er veldig viktig for meg at ingen skal kunne kjenne seg igjen. Ingen av karakterene i boken er tatt rett ut av virkelighetens verden, fortsetter Aune.
Ungdomsskoleperioden står i de store forandringenes tegn. Slik var det for forfatteren, og slik er det for May Lenda også.
- Fra ikke å skjønne hva som hadde skjedd, forsvinner tungsinnet og egne selvmordstanker. Hun bruker humor, selvironi og sarkasmer for å se lyset og komme videre. Hun utvikler seg til å bli en artig person, kanskje ikke helt ulik meg selv, undrer Aune og legger til at hun også har fellestrekk med en av guttene i romanen.
Hun merker store forskjeller mellom å dyrke hobbyen sin som skribent og alt som skjer rundt henne.
- Det absolutt beste jeg kan tenke meg, er å sitte på rommet for meg selv og skrive. Det hender jeg føler meg litt unormal. Men da går jeg ut og gjør noe sammen med vennene mine, fortsetter Aune.
Til høsten har hun søkt seg inn på universitetsstudier og må velge mellom allmenn litteraturvitenskap, engelsk eller historie.
- Det viktigste for meg er å ha en stilling hvor jeg kan fortsette å skrive, avslutter Aune, som ikke uventet har et nytt manus på gang hvor en realistisk fortellerstil blir byttet ut med science fiction.
Christian W. Holst