Josse brukte ermet på den slitte militærjakken til å tørke vekk duggen fra sidevinduet i bilen. Han kunne skimte det røde huset over veien gjennom duggdråpene. Selv om det var kjølig, så svettet han på ryggen.
Slik starter boken Dans med Djevelen.
Torkill Wiik (f. 1956) er oppvokst i Oslo-området. Han tilbragte sin tidlige barndom (1959-61) på et barnehjem utenfor Moskva, og har senere levd et omflakkende liv. Etter endt grunnskoleutdanning og militærtjeneste, seilte han alene i en selvbygget båt fra Norge til Tahiti. Senere har han jobbet som oversetter av bøker og filmer. De siste 13 årene har han bodd på øya Koh Samui i Thailand. Han er gift og har en datter. Dans med Djevelen er hans debutroman.
¦Ideen til boken kom egentlig til meg for mange år siden, og ble siden liggende uferdig. Det var mens jeg seilte solo til Stillehavet på åttitallet, og meningen var at det skulle bli en bok med seiling som hovedingrediens, sier han.
¦Historien begynte som sagt egentlig for mange år siden, men følte jeg var tvunget av økonomiske årsaker til å drive med andre ting. Jeg jobbet forresten 15 år på Gaustad sykehus sammen med både Thorvald Steen og Are Saastad som i dag også er blitt ikke helt ukjente forfattere.
Noen år senere så han tilfeldigvis en dokumentar om seriemorderen Charles Sobhraj, som herjet fra Europa til det fjerne østen på sytti og åttitallet. Det er uklart hvor mange mennesker, hovedsakelig backpackere, som ble ofrene hans, men de regner med at det er flere enn tjue. Torkill Wiik ble fasinert av mennesketypen, og han ble modell for karakteren Gerrard Dubier i Dans med Djevelen. Da hadde han allerede flyttet til Koh Samui, og det ble naturlig å bruke orienten som bakgrunn for en del av handlingen.
¦Det var først da jeg sluttet som oversetter at jeg våget å ta spranget helt ut og fullføre et eget manus. Målet var å skrive en bok som jeg faktisk kunne tenke meg å lese selv. Ideen min er den at litteraturen egentlig begynte lenge før Gutenberg og det skrevne ord.
¦Den begynte allerede i steinalderen, da stammen satt samlet rundt leirbålet om kveldene. Sannsynligvis utmerket ett av stammens medlemmer seg som som en bedre forteller enn de andre, og jo mer dramatisk dagens jakt ble beskrevet på, dess mer likte tilhørerene det. Det var antagelig ikke så nøye at alle detaljene var helt riktige. Folk liker gode historier. Det er det jeg prøver å skrive, fortsetter han.
¦Målgruppen min er vel egentlig alle som liker å lese en god krim, men jeg vil nok tro at den passer best for voksne.
¦Jeg opplevde det som forbausende enkelt og ikke minst morsomt å skrive. Som oversetter er man nødt til å forholde seg til andres tekster, men å skrive selv ga meg en herlig følelse av frihet.
Carsten Flo