Melankoliker som likte å le

Engwall Pahr-Iversen og Theodor Dahl har det til felles at de begge sliter med å finne veien ut av sine egne bisetninger. Førstnevnte har nå skrevet bok om journalisten, humoristen og kåsøren Theodor Dahl.

- Vel, det er ikke akkurat en biografi. Det er mer en fortelling om en forteller, forklarer Pahr-Iversen på spørsmålet om hva slags bok han har skrevet. I likhet med mannen han skildrer i boken ”Melankoliker som likte å le”, har også forfatteren et langt yrkesliv i avisbransjen bak seg. Selv om Pahr-Iversen så vidt hadde lært å gå da Theodor Dahl døde for 65 år siden, så fikk han annenhånds kjennskap til den særpregede journalisten og forfatteren. I Rogalands Avis fikk han nemlig eldre kollegaer som hadde jobbet med Dahl.
- Da jeg først fikk høre om ham, syntes jeg det var dumt at han var død. Da jeg begynte i Rogalands Avis i 1964 var minnet om ham fortsatt sterkt, selv om han hadde dødd for tjue år siden. Jeg ble veldig interessert i mannen, og om alle mytene rundt ham. Mange av dem var nok skapt av ham selv, funderer Pahr-Iversen.

Røsket opp langs landevegen
Theodor Dahl ble født i 1886, og vokste opp på Orstad i Klepp kommune. Som voksen bodde han for det meste i Stavanger. Det var i 1907 han begynte som journalist, og han debuterte som forfatter i 1921 med boka Lyngheifolk. I mellomkrigsårene og tidlig etterkrigstid var han en svært produktiv forfatter og journalist, og på lik linje med mannen som nå har skrevet en bok om ham, skilte han seg ut i journalistfaget.
- Om Obstfelder lurte på om han hadde havnet på feil klode, så lurte nok Theodor Dahl på om han hadde havnet i feil tidsepoke. Han drev en annen type journalistikk, han drøste med folk, røsket med seg det han fant langs landevegen, blandet dialekt, riksmål og nynorsk, og skapte sin egen lett gjenkjennelige stil. Han brukte dikterisk frihet, og var en veltalende oratorisk begavelse, forteller Pahr-Iversen ivrig.

Nachspiel med de store
- Grunnen til at jeg interesserer meg for denne fyren, er at han var en fremragende kåsør og forteller. Han var en underholder og en folketaler, han kåserte om den jærske sjelen. Trettitallets forfattere, som Nordahl Grieg og Herman Wildenvey, var på nachspiel hos ham. Han holdt foredrag for dem på kvelden, fortsatte til neste morgen, og glemte å gå ut av sine egne bisetninger. Han var en spesiell framtoning, en stor mann med en stor hatt, sølvstokk og vest. Han var en del av Stavangers bybilde. Og ikke minst en del av byens pressehistorie, forklarer Pahr-Iversen. Han sier videre at Theodor Dahl var den som innførte den moderne intervjuformen i Stavanger, der en la vekt på å formulere både spørsmålene og svarene. Videre var ikke Dahl en av dem som ville ha løpt etter en drapssak, og han drev med kampanjejournalistikk nesten før begrepet ble oppfunnet:
- Han drev en voldsom kampanje for å få Stavanger til å ta vare på Sigbjørn Obstfelders grav i København. Theodor Dahl hadde sansen for Obstfelder, og på et vis var de begge litt forkomne i sin samtid. Kampanjen kulminerte med at byen fikk sin byste av poeten. Opprinnelig stod den ved domkirken, men avholdsbevegelsen fikk den fjernet, sier Pahr-Iversen, og minner om at den gamle poeten nok drakk noe mer enn gjennomsnittet.

Kunne synke ned i melankoli
- Kan du forklare litt nærmere på hvilke måter Theodor Dahl skilte seg ut fra det som var normalen i journalistikkfaget på den tiden?
- Han snakket med såkalt alminnelige folk, og det lenge før journalistikklærere begynte å fortelle sine studenter at alle har en spesiell historie, det handler bare om å finne den. Dahl fant historiene. Det er ikke så mange journalister fra den tiden som fortsatt huskes for det de skrev. Han huskes også fordi han var over alt og kåserte og poserte. En annen ting vi skal være klar over, var at han skrev i en liten avis. Stavangeren var den minste av avisene i byen, og det er ikke så mye annet fra den avisen som huskes enn det Theodor Dahl skrev.
- Hvorfor tittelen ”Melankoliker som likte å le”?
- Vel, Theodor Dahl var en slags attraksjon. Han var tilsynelatende alltid morsom og underholdende, og han var over alt. Men ingen klarer jo å være munter og underholdende 24 timer i døgnet hele livet. Jon Laberg, som senere ble en av våre ledende psykiatere, jobbet som ferievikar sammen med Dahl i Stavanger rett etter krigen. Han sa at Dahl av og til kunne si at jeg er så mørk i sjelen at en skulle tro jeg har myrvann i hodet. Etter en natt med kåsering og posering, kunne han være utladet som et batteri, og synke ned i melankoli. Det er som med klovnen som gråter, sier Pahr-Iversen, men legger raskt til:
- Theodor Dahl var ingen klovn, men han skapte mye moro rundt seg.

Redaktør -