Roar Nyholt er født i 1951 i Oslo og er oppvokst i Nannestad på Romerike. Han er utdannet sosionom og arbeider i Pedagogisk Psykologisk tjeneste på Lillehammer, der han har vært bosatt i mange år. De siste årene har han jobbet i Pedagogisk-Psykologisk- Tjeneste (PPT), og innenfor denne tjenesten er han nå engasjert i en veiledningstjeneste for de som arbeider med de minste barna, noe han trives veldig godt med.
¦ Tittelen HØYT FLYR FUGLENE HJEM var en tittel som "kom til meg" underveis i prosessen. Den samler veldig godt det diktsamlingen handler om, fuglene, som flyr høyt og fritt, det er flukt over det, samtidig som fuglene alltid vender hjem, sier han.
Diktene hans er skrevet over en ganske lang periode. Underveis er det mange ulike elementer som har inspirert ham, men noen hovedkilder har vært der hele tiden. Det å se og høre en gåseflokk i sin ordnede formasjon komme høyt over Mjøsa gjør ham både oppstemt og rolig, nå er de der igjen, og verden faller på plass. Det samme skjer når rødstrupen er der igjen på samme tid hvert år.
¦ En annen hovedkilde er møter med mennesker. Både de som skjer i et lite glimt, men særlig de som handler om et nært forhold, alt som oppstår underveis og som jeg har forsøkt å komprimere i diktene. Særlig handler dette om samlivet og samværet med datteren min og kona mi. Sistnevnte gikk dessverre bort så alt for tidlig, sist sommer. Det er vel ingen tvil om at mange av diktene mine også er en kjærlighetserklæring til henne gjennom et langt samliv. En hovedkilde ut over dette er naturen i seg selv, som "meditasjonskammer", men også etterhvert blandet med en stor porsjon frustrasjon over hvor dårlig vi behandler den, noe som en del av diktene bærer preg av, fortsetter han.
Hovedbudskapet i boken handler om forholdet mellom to fenomener; det å ikke være så redd for å "fly høyt", det å tørre å satse, men samtidig ikke glemme å vende hjem igjen.
Vekten ligger nok mest på det siste, det å vende hjem til sitt eget, til de enkle og grunnleggende verdiene. Flyr du høyt hele tiden, er det fort å miste fotfeste.
¦ Hvis jeg skulle valgt et par dikt som er karakteristiske for boken min, ville jeg først valgt åpningsdiktet, "Kjøttbeist". Det er et enkelt dikt, der jeg mener å ha fått fram dette å undre seg over livet, på en god måte. Barnet har denne evnen, noe jeg stadig opplever gjennom arbeidet mitt. Vi voksne er ikke alltid så gode til å undre oss og bli forundret. Det er så mye som kommer i veien, bekymringer, det å prestere, saklighet, osv. Vi har mye å lære av barnet i så måte.
¦ Dernest ville jeg valgt diktet "Gatelysmøte".
Det er et lite dikt-knapt når det gjelder ord. Samtidig mener jeg det rommer så mye, lag på lag. Plutselig oppstår det noe mellom mennesker, i et kort møte, en opplevelse av fellesskap og understatement. Hva er dette, hva handler det om? Har vi møtt hverandre før?, sier han videre.
Han har en enkel form, det kan vel karakteriseres som naivistisk. Han er av den oppfatning at man ikke skal behøve å bruke masse kapasitet på å kunne forstå et dikt. Ønsket er først og fremst å skape bilder, som igjen kan skape nye bilder, og forhåpentligvis også undring. Han tenker også at diktene hans kan skape gjenkjennelse.
¦ Jeg har et håp om at diktene kan skape bilder og noen ganger undring, kanskje også forundring, hos leseren. Forhåpentligvis vil noe av stoffet røre ved leserens eget stoff og liv.
¦ Det er viktig å tørre å fly høyt, men samtidig ikke glemme å vende hjem igjen, avslutter han.
Av Carsten Flo
Redaktør -