Hvordan har vi det etter hvert som årene setter sine spor i sjel og skinn? Ungdommens sprelske vår er en saga blott. Hverdagen kan synes grå, og alderdommen til våre nærmeste gir mye å tenke på. I bergensforfatteren Astri Kaastads (f.1964) roman «Halvgammel ¦ eller verre?» blir modne, søkende og lekne lesere enda bedre kjent med deres usynlige samtalepartner og jeg-person, Ewa Larssen, fra debutboken «Med livet på menyen» (2013).
¦ Ewa var ikke helt ferdig med å fortelle hva hun hadde på hjertet, og jeg lot henne fortsette. Jeg liker mennesker som utfordrer meg med å stille spørsmål til etablerte lover og regler, og jeg har sans for pussige situasjoner som ofte kan oppstå i livet. Ewa er i dette tilfellet utfordreren min, og jeg føler at mange andre også kan ha godt av å bli fortrolige med henne. Jeg tror mennesket generelt trenger å få doser med både skjemt og alvor, sier Kaastad.
Hun synes vi går og funderer på så mangt for oss selv, og ganske jevnlig føler hun for egen del at tankene framstår som litt merkelige. Da lurer hun på om også andres refleksjoner fyker av gårde i tilsvarende løpske baner.
¦ Ewa deler tankene sine raust med oss, og jeg nikker gjenkjennende til noe av det. Av og til overgår hun fullstendig min fatteevne, og jeg føler meg enten høyst oppegående eller usigelig undermåls. Ewa har ikke samme sperrer som meg, og hun synes sikkert jeg burde våge å tenke større tanker enn det jeg gjør. Vi har bare ett liv. Hvorfor tviholde på kuet livsglede i stramme tømmer? Ewa setter full gass på fantasien der andre kanskje føler behov for å bremse litt. Men hun kjører ikke utfor av den grunn. Kanskje koser hun seg mer på turen sin i stor fart enn en del av oss mer forsiktige livstrafikanter gjør? spør Kaastad seg.
For å nyte gleden må man akseptere sorgen. Hun håper leseren vil legge ut på vandring både i Ewas indre verden og sin egen – fra høyeste fjelltopp til dypeste dal. Spennvidde synes både hun og Ewa er særdeles viktig. Vi må kunne snakke like naturlig om alvorlige temaer som de lette og trivelige.
¦ Bokens tittel avdekker hva det går i. Ewa er kommet til den berømmelige middagshøyden. Svettetokter og annen faenskap er blitt en hverdagslig realitet, og hun tenker stadig oftere på meningen med livet. Når hun ser seg rundt, oppdager hun illevarslende signaler på mulige framtidsskjebner som venter en aldrende skrott. Selv om Ewa og jeg tilfeldigvis er like gamle, er jeg umåtelig takknemlig for at jeg ikke selv kjenner spor av noen krise. Kanskje er det derfor det er så ekstremt artig å skrive om middagshøyden? Ewa synes forøvrig ikke det er galt å være halvgammel, bare veldig usikkert og skummelt. Hva skjer når livet for alvor begynner å gå nedoverbakke? undrer Kaastad seg.
Ewas mor vet hun snart skal dø, og i livets siste fase kommer mor og datter nært innpå hverandre i svært så spenstige samtaler om det hinsidige. De setter opp himmelens ti bud hvor blant annet lørdagsgodt hele uken og aldri fisk og blodpudding til middag, er det første og det andre. Som et ekstra tilbud for å tilfredsstille en særegen gruppe blant de nyfrelste, skal det være innredet guddommelige røykerom med avtrekk og reserverte stressless stoler med inngraverte navn.
¦ Dette er ingen spøk. De kunne ha snakket om redselen for det ukjente. De velger å unngå alvoret kort tid før døden innhenter den gamle. Det er vondt nok som det er. Latter og godt samvær kan bidra til å holde melankolien unna en stakket stund. Det er ti år siden min egen mor gikk bort. Deler av boken – blant annet tøysing om røykerom i himmelen – omhandler våre relasjoner den siste tiden hun levde, men de ti budene for en sorgløs tilværelse som engel var hun ikke med på. Man kan tøyse i respekt. Det gikk fint an! understeker Kaastad.
Hun synes det er utrolig kjekt å leve seg inn i skriveboblen sin. Som forfatter er hun sjef hele tiden uten å noen å forholde meg til, og kan dykke ned i fantasiens svømmebasseng. Sted og tid opphører, og hun utnytter kreativiteten sin på egne premisser. Livet hennes som privatperson er langt mer strukturert og alminnelig enn Ewa sitt. Hun har et edruelig forhold til hvordan boken vil slå an i markedet.
¦ Ordet forventninger passer ikke inn i tankene jeg har om boken min, men jeg vil bli glad hvis leseren får seg en overraskelse eller to underveis – gjerne om seg selv. Boken er med vilje skrevet uten kapitler og luftige avsnitt – dette for å visualisere en samtale mellom Ewa og leseren. Nå prater Ewa så mye at det gjerne mer fortoner seg som en monolog. Like fullt henvender hun seg bare til leseren. Med dette noe krevende, personlige utgangspunktet håper jeg boken kan klare å skille seg ut fra mengden. At jeg i tillegg har strukket språket så langt jeg har turt i muntlig retning, tror jeg også vil gi boken sitt eget preg, avslutter hun.
Av Christian W. Holst
Redaktør -