Arne Sollie og Johnny Nilsen
Med søkelys på storsamfunnets overgrep mot reisende av romanifolket.Like fram til vår tid har det vært offisiell norsk politikk å ville utslette romanifolkets og taternes egenart og kultur. Barn ble skilt fra sine foreldre med tvang og sendt til barnehjemsinstitusjoner som ofte var drevet av Misjonen. Mange ble deretter utplassert i fosterhjem, mens de voksne i perioder ble internert i arbeidsleire. Så sent som etter andre verdenskrig ble taterkvinner tvangssterilisert i Norge.
I den rikt illustrerte «Tatergutten Johannes Alexander» har Arne Sollie (f. 1938) i samarbeid med Johnny Nilsen (f.1950) skrevet biografien om det strevsomme livet til deres far, fra han seks og et halvt år gammel ble revet fra sin mor og sine søsken i 1927 til han døde ensom og forlatt i 1999. Forfatternes egne tilværelser er også flettet inn i historien. Planen om at det skulle bli en bok av dette, hadde ligget og godgjort seg over lengre tid.
Jeg oppdaget gjennom et søk i historiske arkiver at jeg hadde en ukjent halvbror som het Arne. Jeg sporet ham opp og reiste til Kristiansand der han bodde i en båt, for å treffe ham. Han hadde tidligere utgitt boken «Førstereis» på Commentum Forlag fra sitt liv som dekksgutt på hvalfangstskuter og hadde derfor erfaring med å skrive. Vi ble enige om at jeg skulle fortelle, mens Arne skulle sette det ned på papiret. Underveis fikk han dessverre helseproblemer, og jeg måtte ta over for å ferdigstille beretningen etter beste evne, sier Nilsen.
Drivkraften bak arbeidet med boken er å bringe romanifolkets tunge skjebne fram i lyset.
Romanifolket eller taterne er i ferd med å bli en glemt minoritetsgruppe i Norge i dag. Svært mange forbinder romanifolket med Romania og sigøynere eller romfolk. Men det er helt feil. Romanifolket er en folkegruppe, mens romfolket er en annen. Språkene er også forskjellige, presiserer Nilsen.
Det er mange voksne tatere eller reisende, konsekvent skrevet med stor «R», som har svært vonde minner fra barndommen. Fra starten av 1900-tallet begynte Misjonen for alvor å være ute etter barna.
De eldre blant oss forteller om svartkledde menn i svarte biler som plukket opp barna når foreldrene ikke var i nærheten. Mange forsøkte å rømme, men ble fanget under dramatiske omstendigheter. Dette forårsaket stor redsel og mistro overfor myndighetspersoner og storsamfunnet. Som kjent var det mange reisende som hadde hest, men dette ble det innført et forbud mot i 1953. Myndighetene reiste da rundt og slaktet alle hester de kom over i påsyn av både voksne og barn, utdyper Nilsen.
Taterne var viden anerkjent for sine ferdigheter innen alle former for metallarbeid. Det startet med gjørtlerarbeid i kobber og messing. Som reisende begynte de å lage redskaper i blikk, takrenner, bøtter og spann og mye annet. Mange slo seg opp som smeder, mens andre hadde inngående kjennskap til heste- og annet dyrehold og var dyktige til å kurere sykdommer. Kunnskapene ble på hemmelig vis overført fra generasjon til generasjon.
Nilsen karakteriserer sin far, Johannes Alexander, som et hardt og mistenksomt menneske, men med et omdømme i arbeidsforhold som rettferdig.
Han hadde trang til alkohol og lærte vel tidlig at rusen var en måte å rømme fra hverdagen på og gjøre den lettere å bære, men det forhindret ikke at han passet sitt arbeid og var sjelden eller aldri syk. Som det står i boken, begynte han allerede som gårdsgutt på Østre Toten hos sine fosterforeldre kort tid etter adskillelsen fra moren og søsknene. Deretter ble det tømmerhogst. Han var også en tid til sjøs i utenriksfart, jobbet på blikkvalseverk og var lastebilsjåfør inntil han fra rundt 1953 begynte som anleggsarbeider og fortsatte i denne jobben fram til pensjonsalder, forklarer Nilsen som i noen år jobbet sammen med sin far på anlegg.
De to brødrene er enige om at hans elendige barndom bidro til å ødelegge ham som menneske. På hans mest inntrengende spørsmål om hvordan det hadde gått med familien, fikk han som svar at alle var døde. Først som 17-åring fant han ut at moren og de ni brødrene og søstrene var i live. Hele søskenflokken var blitt sendt på barnehjem og senere plassert i fosterhjem.
Historien deres burde vekke allmenn interesse langt utover tatermiljøet og folk som kjente Johannes Alexander.
Den kjente vestlandsdikteren Jacob Sande (1906-1967) skrev et humoristisk dikt om romanifolket som han kalte «Fantefylget». Siste vers lyder på denne måten:
Fantefylget (utdrag)
Det kjendes so underleg tomt då dei for,
og stilla låg etter dei, audsleg og stor,
der vegen dei vidare flakka.
Vi vinka og ynskte dei lukkeleg tur,
Og høyrde til slutt som ein døyande dur
korleis dei velsingna og takka.
Vi valgte å ta med diktet til Sande i boken fordi han så levende og riktig skildret hvordan han og storsamfunnet betraktet de reisende eller taterne på den tiden. Dessuten er vi selvsagt glade for at han endte opp med å være så positiv i omtalen av oss, avrunder Nilsen.
Av Christian W. Holst
Redaktør -