Camilla Veka (f.1990) debuterer med diktsamlingen ”Usynlige fotspor”. Når motgangen rammer og veien framover synes bratt, holder vi gjerne våre innerste tanker for oss selv. Hva vi enn gjør, bringer livet oss stadig videre bare vi har evne til å ta realitetene innover oss slik de nå en gang er.
- Mine tekster handler om det vi ikke snakker høyt om, men som likevel har satt sine spor. Vi opplever tap og kjenner ensomhet, men viser det ikke alltid til dem rundt oss. Snarere enn å betro meg til noen, har det vært lettere å bearbeide vonde følelser ved å skrive om dem, sier Veka.
Hun har alltid likt å skrible ned tekster fra ung alder. Da først oldemoren og senere farmoren gikk bort, forsøkte hun å takle savnet ved målbevisst å skildre det som her i de avsluttende linjene av diktet ”Siste pust”:
Jeg vet
at mitt siste pust ikke
er mitt farvel med deg.
Alle hennes tekster er bygd på egne opplevelser. Erfaringer har lært henne at vi kommer oss ut av en vanskelig periode uansett. Derfor er diktsamlingen skåret over denne lesten: begynnelsen er mørkere enn slutten. I diktet ”Bokens blanke ark” uttrykkes det på denne måten:
Stemmer som hvisker:
”Du har tapt”.
Men jeg liker det jeg ser.
- Vi møter motgang, men vi står oppreist likevel. Det finnes alltid noe positivt på den andre siden, understreker hun og underbygger påstanden med diktet ”Fotspor”:
Opp fra de tunge tankene, mørke fargene.
Opp til lyset,
bedre tider.
Hvem vet?
Hvis livet var et fotspor og verden en
endeløs bakketopp,
ville skoen tilhørt meg,
for jeg har også vært en av de
svake.
I ”Glasset” kommer tematikken rundt hva man gjerne tenker, men snakker lite om tydelig fram. Her skildrer hun to sider ved samme person gjennom to glass. Personen har egenskaper som folk tar avstand fra. Samtidig har han eller hun mangler som er mulig å skjule:
Glasset står der på enden av bordet.
Tomt.
Et lite skår på kanten
og ingen vil lenger bruke det.
Ved siden av,
et glass med sprekk.
Ødelagt,
men ingen kan se det.
Vannet renner over.
Glasset står der
overfylt.
Velter.
Vannet trekker inn i det sorte bordet.
Uskyldig.
Der på bordet står to glass –
tomme.
Camilla Veka blir ferdig utdannet som journalist til våren. Hun synes ikke kontrasten mellom å være forfatter og journalist er så stor. Skriving blir det uansett, men hun tenker tilbake på bokutgivelsen med glede.
- Diktsamlingen gjenspeiler ikke lenger hva jeg funderer på og føler her og nå, men den minner meg om at alt er gått i riktig retning. Jeg er kommet videre i livet mitt, sier hun.
Et ark er vendt om.
Christian W. Holst