Lyrikkforlaget
Chatrine Helen Jakobsen
Det hender det skvulper over badekarkanten, og for Chatrine Helen Jakobsen har ordene alltid vært den beste hjelpen til å ta seg sammen når livet har bydd på mer enn det som lot seg kontrollere.
I Et badekar av følelsa byr hun på seg selv, sin sårbarhet og sine refleksjoner. Språket er nordnorsk, på troms-dialekt, rett fram og uten forbehold.
– Diktan e naken og brutal, og eg legg ingenting imellom når det kjæm tell følelsa. Et badekar av følelsa tar læsaren med på «hompa og dompa i veien, og på smærtefulle, sjælelige blåmærka og beinbrudd. Turen går også inn på verksted te EU-kontroll førr sjæla, og du får mærke kor inn i hælvette vanskelig – og samtidig ubeskrivelig frigjøranes – det e å møte seg sjøl i døra, få hjælp tell å stå på eia bein, og igjæn få tellitt tell seg sjøl, som det står på bokas bakside.
Vi lurer på hva hun tenker om at hun utleverer både seg selv og andre som kommer inn og blir med i hennes historie?
– Her e det snakk om ei verkeligheit som e sedd fra mi sia, og som eg følte akkurat dær og då. Eg e en person som e åpen og førrsøke å være ærlig om kæm eg e og korsen eg fungere. Følelsa endre seg, men det gjør ikkje det eg har skreve mindre relevant av den grunn. Utvikling e naturlig.
At boka er skrevet på dialekt gjør at forfatterens stemme høres tydelig i teksten, og det forsterker den personlige historien, som er i dagbok-form. Det kan variere hvem tekstene retter seg til, men det er aldri tvil om hvor stemmen kommer fra. Chatrine mener leserens opplevelse vil variere, siden alle har sine egne historier å tolke hennes gjennom. Men forskjellig trenger ikke være dårlig:
– Både dæm som plages med si mentale hælse og dæm som ikkje gjør det, kain ha godt av å læse kor masse surr og følelsa som kain befinne seg i et hode.
Det som ga meg inspirasjon tell å dele mine tanka i ei bok, e at det e så vektig at mental hælse blir snakka om, diskutert, at det blir mindre tabubelagt, eller helst ikkje tabubelagt i det heile tatt. Det har alltid vorre spennanes å jobbe med menneska, og observere korsen vi fungere i lag. Eg ønske å bidra tell åpenheit og kommunikasjon.
Det tar ikke lang tid å forstå at Chatrines engasjement for psykisk helse ikke primært handler om å dykke dypt i seg selv, men at hun er opptatt av relasjoner og å snakke sammen.
– Kommunikasjon e nåkka eg alltid jobbe med. Eg ønske at eg skal førrstå andre og at andre skal førrstå meg. Ætter harde basketak med mi mentale hælse over nån år, begynte eg å skjønne at medt oppi aillt som eg slit med så kain eg faktisk hjælpe andre, så kanskje skrivinga mi ikkje bære blir min terapi.
Ord e nåkka av det finaste vi menneska har, i tellegg tell kroppsspråket som føll med di ordan.
Selv om Chatrine har skrevet dikt og dagboktekster siden hun lærte alfabetet, har hun også andre strenger å spille på. Hun flyttet hjemmefra som 16-åring for å gå på musikklinja i Harstad, og da var det sangstemmen som var hovedinstrumentet. Senere har hun også latt seg fascinere bredt av historie, kunst og formidling, og har en stadig trang til å fortelle historien slik at den gir mening for framtiden.
– Eg alltid elska musikk og har songe sia eg va ei lita pia. Poesi har alltid stådd mett hjærte nært, eg vil nok skrive tell eg stupe. Eg e så smått i tænkeboksen med å skrive meir førr å gi ut, og eg leke med en idé tell en roman, men og ei bok innaførr kunsthistorie, sia eg e utdanna kunsthistoriker. Eller så kanskje det blir ei diktsamling tell, for denna tematikken e ikkje færdig snakka.
Selv om Chatrine Helen gjerne gjentar opplevelsen det har vært å gi ut sin egen bok, er det ikke det som er den viktigste drivkraften når hun tar pennen fatt og lar ordene strømme.
– Skriving e førr meg terapi, det vil det alltid være.
Søkeord/tags:
Depresjon
Sorg
Selvmord
Mani
Det å føle seg utrygg
Sjøltillit
Egenverdi
Relasjon
Sinne
Kjærlighet
Vennskap
Mai Britt Hareide