«Det er telefon til deg, din jævel.» Tittelen på boken slår deg i magen, og innholdet likeså. Det handler om hvordan det var å vokse opp i en familie med en alkoholisert far.
– Jeg er en engasjert og ganske bestemt person som gjør det jeg har satt for meg, en som mange mener har en høy integritet, og en både faglig og personlig stolthet, forteller forfatter Linda Susanne Krüger når jeg lurer på hvem hun er.
– For meg er det utrolig viktig å vite at det jeg driver med er nyttig, at det gir noe, at jeg gjør en forskjell. Jeg klarer ikke å «bare» vende papirer. Jeg må bruke meg selv på en helt annen måte for å trives både i livet og i arbeidslivet. Jeg er nok ikke helt A4, nei, sier hun og smiler.
Tanken om å skrive denne boken er ikke ny for henne.
– Boken har bodd i meg i mange år. Jeg har mange ganger tenkt at jeg skal skrive den en gang. Pappa var så dominerende og styrende i alle år som var, at det måtte ut på en eller annen måte. Jo eldre jeg har blitt, desto mer har jeg skjønt at dette skjer jo hele tiden, rundt oss. Unger har det slik som jeg hadde det og mye verre. Vi kan jo ikke bare sitte og se på!
– Jeg har et stort ønske om at mange ulike mennesker skal lese boken min; at den skal være til nytte både for fagfolk og for helt vanlige medmennesker. Et klokt menneske sa for et par uker siden at alle barn er vårt ansvar, og det er jo faktisk så enkelt. Vi har et ansvar for alle rundt oss; ser vi noe som ikke rimer så er det vår fordømte plikt å ta grep. Klarer vi det ikke selv, ja, da får vi spørre noen om hjelp.
Krüger forklarer ivrig:
– Det er egentlig budskapet mitt med å dele alt dette. Både det vonde og det fine. At vi lever i et samfunn der vi ikke må glemme hverandre oppi alt individ-jaget. At vi alle er en del av en stor greie, og at alle ikke kan gjøre alt, men at alle kan gjøre noe! Noen unger blant oss har det jævlig; i lange perioder hadde jeg også det. Jeg vet hvordan det føles. Det er ingen god følelse.
– Jeg drives av en sterk rettferdighetsfølelse, tror jeg; det har jeg alltid gjort. Fra å stjele som en ravn, slå på biler og snakke stygt i tenårene, så har jeg jobbet meg forbi alt det der, og innser at hadde noen vært der for meg da, hadde det ikke vært så ille, på noen områder i livet i alle fall. Derfor vil jeg være med og få fokus på at vi må være der for dem som har det vondt i dag. Hadde jeg hatt mer ressurser og mer kraft, hadde jeg villet ha et mye større hus og være fostermamma. Foreløpig klarer jeg ikke det. Min prosess på ulike områder i livet har tatt litt for mye pusten ut av meg, sier hun, før hun tilføyer med et smil: – Men hvem vet hva som skjer i fremtiden?
Det var ikke noen lang og strevsom prosess for henne å skrive boken.
– Manuset lå inni meg. Det kom ut i en rasende fart høsten for to år siden. I løpet av tre kvelders tilsynsvakt på dugnad for svømmeklubben til guttene, var råmaterialet der. Mange tusen ord på fjorten timer. Det viser vel egentlig bare at det måtte ut, og at jeg elsker å skrive.
– Boken min er nok brutalt ærlig for den som leser. Jeg legger ikke fingrene mellom. Slik er jeg som person, og slik er jeg når jeg skriver. Det er brutalt å ha disse følelsene som barn og ungdom; jeg vil at leseren skal bli grepet og kjenne på noe av det så mange har følt, for å forstå langtidsvirkningene det har eller kan ha.
– Jeg tror på en måte at den gjerne skiller seg litt ut, fordi den er så usensurert direkte. Nettopp derfor håper jeg at den blir lest, at den brukes i faglige diskusjoner blant mennesker som jobber med barn og unge, og at den rett og slett blir sett. Ungene i dag som har det vondt fortjener det. Ikke fordi jeg mener at jeg er Jesus med alle svar, men fordi jeg er helt overbevist om at det nytter å snakke høyt om vonde ting. Gi gjerne boken til noen du vet kan få noe ut av å lese den; kanskje en ungdom som du tror har det vondt?
Svein Kåre Gunnarson