– Jeg mistet sønnen min i en bilulykke i 1994, forteller Eva Kristine Henriksen, som er aktuell med romanen «Hvite kråker». – Han var født døv, og jeg brukte mye tid til å lære ham å snakke slik at han kunne klare seg i voksenlivet. Etter ulykken fikk jeg en trang til å skrive en bok – «Ronny og jeg» – til «hans familie», som han kalte de døve. Mye av dette har jeg også brukt i «Hvite kråker».
I Hvite kråker møter vi Hanna, som besøker foreldrene sine i Mo i Rana. Moren har flyttet på sykehjem, hvor hun glir inn og ut av sin demente, forunderlige verden, mens faren overdrevent opptatt av fisk.
– Hanna bærer selv på en sorg når hun besøker foreldrene sine, forklarer Henriksen. – Med store kriser og drama i ekteskapet, og til slutt skilsmisse, så har hun sitt å stri med. Vi får etter hvert innblikk i de ulike personenes forhistorier; utadvendte og åpne Hanna selv som nygift, med en innadvendt ektemann som takler farens selvmord med å drikke. Sønnen deres oppdager de er døv, så Hanna har sitt å stri med – etter hvert også utroskap og skilsmisse.
Vi blir også bedre kjent med Hannas far når vi går tilbake til hans fortid og oppvekst. På sykehjemmet får vi følge med der mora går inn og ut av virkeligheten i sin demente verden – men ikke minst blir vi bedre kjent med Hanna og hennes tanker om alt som har skjedd i livet.
– Boka handler om mange sider av livet; Hannas kamp for den døve sønnen sin, det å lære ham å snakke, sorgen over å miste ham, farens fiskemani, og mer. Hanna, fra barn til middelaldrende dame, har alltid hatt et godt forhold til mora. Mor hennes har også hatt ei kiste gjennom hele livet, som Hanna aldri hadde fått se i – det var mora sine private ting. Men helt til slutt, det boka slutter med, er at Hanna får lov til å se i denne kista, og da får hun seg en stor overraskelse, sier Henriksen.
– I det hele er det mange skildringer om mellommenneskelige relasjoner på forskjellige plan; mor-datter, far-datter, mann-kone, sorg-kjærlighet, handicappa barn osv. Det eneste som ikke er med her, er drap. Da ville det blitt en kriminalhistorie i stedet, ler Henriksen.
Det er beskrevet mange livskriser i boken?
– Ja, det er det blitt. Budskapet med det kan vel summeres opp ganske kort, egentlig: Når livet blir som mørkest så får vi en uventet styrke til å finne tilbake til glede. Vi har en kraft i oss som får oss til å komme oss videre fra store, alvorlige dramaer i livet, sier hun alvorlig.
Hva har vært drivkraften din?
– Jeg har så mye leseglede selv, og lever meg inn i bøkene. Jeg lar meg rive med og flirer og gråter, alt etter som. Å kunne skrive en bok som kan gi andre en sånn opplevelse, har vært en drivkraft bak. Erfaringene mine med boken om Ronny – at dette er noe jeg får til – har også vært til hjelp.
Hastverk har det likevel ikke vært.
– Jeg begynt å skrive på Hvite kråker i 2000, eller kanskje egentlig i 1996, etter boken om Ronny, så det har tatt meg mange år å bli ferdig. Men jeg har da også lagt den vekk i perioder, siden jeg har fått flere barnebarn som krever oppmerksomheten, men den har hele tiden vært i bakhodet, og jeg har hele tiden samlet på ord, setninger og idéer. Jeg har også hatt en notisbok klar hele tiden og skrevet ned med én gang, før jeg kunne glemme det, forteller hun ivrig.
– Nå er det blitt en moden bok. Den er omskrevet gang på gang for å bli bedre og bedre og god nok til å bli gitt ut. Det har dermed blitt en helt annen bok enn den jeg startet på, og spiller på et stort register av følelser, fra hat til glede.
Det blir en liten pause før Henriksen fortsetter: – Nå føles det veldig godt å være ferdig med den. Jeg håper at folk liker boka og får en god leseopplevelse, at de greier å sette seg inn i historien om Hannas liv, og at de sitter igjen med masse følelser.
Svein Kåre Gunnarson