Avsporet

Frøydis Finstad Gundersen er ute med en bok – om å skrive en bok. Noe som ikke er så helt enkelt for hovedpersonen, men hvordan er det for Gundersen? Hvem er hun, og holdt hun seg på sporet?

– Som Alf Prøysen er jeg født og oppvokst i Ringsaker, og etter snaut 20 år i Oslo og ett i Brussel, trakk røttene meg tilbake til Mjøsa og Vangsåsen. Nå bor jeg på Hamar, og yrkestittelen min er fortsatt jurist, men jeg jobber ikke. Prøver heller å spire som forfatter, siden jeg alltid har likt å skrive, og lenge har drømt om å lage ei hel bok. Som tilfeldigvis ble Avsporet, ansporet av Marcel Prousts På sporet av den tapte tid.

Proust fascinerer

– Verket startet jeg på da jeg studerte fransk på Blindern rundt 1990, og har tatt det opp igjen flere ganger, uten å komme gjennom mer enn en brøkdel av de tolv bindene, knapt det. For blir jeg lei og kjenner at det liksom blir for mye innhold og detaljer på hver side, leser jeg med høygaffel. Det gjelder generelt, og ikke minst i På sporet. Men Proust fascinerer meg likevel, derfor den ganske ville ideen om å bruke han som utgangspunkt for et eller annet udefinert.

– Drivkraften min for å skrive er aller mest språkglede, utfordringen med å sette ord på følelser og tanker som er viktige for meg, humoristiske og alvorlige. Ergo er Avsporet fylt av assosiasjoner om dette og hint: samfunnet, naturen, miljøet, menneskenes kår på kloden, genererasjonsbroer, familiebånd, ensomhet, og om det å kjenne seg annerledes, utenfor A4-normen. Dessuten prøver jeg mer og mindre direkte å inspirere andre til å lukte på forfattere og sjangre de ikke vet så mye om fra før.

Liker ikke båssetting

– Derfor handler boka også om diverse litteratur, hvor mye den kan bety i tilværelse, uten at jeg har hatt en spesiell målgruppe i søkelyset, blant annet fordi jeg misliker å bli satt i bås selv. Folk er jo – og oppfatter ting forskjellig, og enkelte poeng som er soleklare for meg, glipper kanskje hos andre. Jeg innser jo at ikke alle er like begeistret for ordspill som jeg er. Men jeg har forsøkt å holde på en ganske rett fram, uformell stil og håper at iallfall deler av teksten vil nå ut til noen. De fleste partiene angår jo tross alt det å være et vesen her på jorda, og siden Proust var en mester i metaforer, kan helheten kanskje oppsummeres i at livet svømmer med og mot strømmen i ei elv, eller flyter opp og ned i bølger, og ikke alltid er så lett.

– Å vente på tilbakemeldinger på ei nyutgitt bok er en skrekkblandet spenning, så mitt eget eksemplar ligger lukket på hylla, jeg har ikke turt å åpne det ennå. Må først fordøye at Avsporet omsider er blitt virkelighet, og snuser etter nye spor imens. For jeg har jo lyst til å skrive mer, jeg vet typisk nok bare ikke om hva. Men tida vil forhåpentlig vise, slik en vis fyr en gang sa.

Svein Kåre Gunnarson