Tor Halstvedt forteller om seg selv: Jeg er 67 år, født i Askim. Jeg studerte bl.a. litteraturvitenskap ved Universitetet i Oslo, men har seinere, etter studiene, i over 40 år hatt all verdens jobber «på golvet». Jeg jobbet bl.a. 12 år på Christiania Spigerverk, hvor jeg en periode var tillitsmann. Nå har jeg jobbet 17 år i Posten. Jeg har også vært engasjert som oversetter og som samfunnsdebattant.
Han ga ut dikt i tidsskriftet Vinduet i 1971, debuterte så på Gyldendal med boka Tulla i 1981. Har alt i alt gitt ut 17 bøker. En kortroman i Tulla ble valgt ut på det russiske forlaget Raduga som Norges beste arbeiderroman etter krigen.
Om boka Tabu!
Jeg ble fra jeg var tre til sju år seksuelt misbrukt av begge foreldrene mine. Det var også grov vold med i bildet. Jeg har tidligere skildret dette skjønnlitterært i romanen Elva fra 1990. I Tabu! forteller jeg for første gang om overgrepene. Dette er første gang en mann i Norge i bokform forteller om overgrepene han ble utsatt for.
Men boka forteller også om hva slags behandling som kan hjelpe overgrepsutsatte, og om min vei mot helbredelse.
Hver sjette gutt opplever, før han er 16 år, seksuelle overgrep. Dette forholdet er fullstendig tabubelagt, noe som har ført til at overgrep mot gutter stadig skjer uten at voksne skjønner eller vil skjønne at noe alvorlig er på gang. Dette tabuforholdet fører også til at de titusener av menn som ble utsatt for seksuelle overgrep, ikke tør snakke om sine problemer og ikke tør be om hjelp de trenger for de ofte livstruende plagene de har. Dette var drivkraften for å skrive boka.
Det er kommet få bøker om overgrep på gutter, og da helst om overgrep i kristne miljøer, men i disse bøkene er alle de som ble utsatt for overgrep anonymisert. Tabu! er i så måte en sensasjon i og med at det er den første bok av sitt slag i Norge. Her står jeg åpent fram og forteller min historie. Heller ikke i Sverige eller Danmark er det gitt ut en bok av denne typen, så vidt jeg vet.
Skriveprosessen
Boka er resultatet av en lang prosess. Helt fram til jeg var 36 år hadde jeg fortrengt alt som skjedde i barndommen. Men etter overveldende opplevelser av angst og depresjoner kom da fortida langsomt fram. Barndommen og livet mitt hadde vært fullstendig annerledes enn det jeg hadde innbilt meg. Dette var i 1985–89. Jeg gikk i denne perioden til psykolog, men aksepten for at gutter ble seksuelt misbrukt var da ikke til stede, og jeg bestemte meg for å prøve å «glømme hele greia». Så i 2010 fikk jeg på ny et nervesammenbrudd. Denne gangen bestemte jeg meg for å ta saken mer på alvor, jeg gikk til behandling på Modum Bad. Jeg satte meg inn i den omfattende litteraturen som overgrep mot gutter som fins i Statene, jeg begynte selvterapi – og jeg nærma meg tanken å skrive noe om det jeg hadde opplevd. Dette gjorde jeg første gang med e-boka Du skal ikke spille mester over meg! i 2014–15. Men den boka måtte jeg gi ut under pseudonymet Kai Tell, siden jeg måtte ta hensyn til injurielovene som kunne ramme meg om jeg fortalte min historie. Men 1. oktober 2015 ble injurieloven fjerna fra Straffeloven. I påvente av dette hadde jeg da i en periode jobbet med å skrive om Du skal ikke spille mester over meg!. Resultatet av denne omkrivningen er Tabu!
Forventninger
Jeg håper med denne boka å rette søkelyset på kanskje det største sosiale problemet vi har i Norge, nemlig at svært mange gutter (og jenter) blir seksuelt misbrukt som barn. Derfor går jeg bredt ut i media med boklansering, med kronikk, med tilbud om intervju og reportasje. NRK holder i samarbeid med organisasjonen utsattmann.no å planlegge innspilling av en serie med menn som ble misbrukt som barn. Her vil jeg være med.
Plutselig løfta hun den lille skrotten min opp i lufta. Jeg fikk fullstendig panikk. Så holdt hun meg foran seg i armene og gikk helt fram til rekkverket. Der løfta hun meg opp over stupet. Redselen eksploderte i meg. Jeg merka jeg bare lå løst i armene hennes, hun holdt ikke tak i meg. Jeg prøvde å fange blikket hennes, men hun så meg ikke, så bare rakt fram. Så vrei jeg hodet forsiktig den andre veien, titta ned i stupet rett under meg. Panikken ble enda sterkere, og jeg kasta armene rundt halsen hennes.
"Slipp taket, da, så kommer du hjem til Gud,” sa hun med fremmed, anstrengt stemme.
Svein Kåre Gunnarson