Verden er ikke hva den en gang var. Samfunnet er i oppløsning, menneskene må prøve å finne tilbake til gamle, basale kunnskaper for å overleve. Kristian Overskaug er ute med en bok der dette er noe av bakgrunnen. Jeg lar ham fortelle.
Ideen til boken
På mange vis har tanken om dette prosjektet, hvor Himmelen venter i fjellene forhåpentligvis bare er første del, ligget der siden studietiden og rullet rundt oppe i hodet. Mye av denne teksten, og flere til, skrev jeg slik sett for mange år siden. Og så har jeg brukt ferier de senere årene, for det meste under opphold på jakthytter familien har rundt omkring, til å bearbeide tekstene. Skriveprosessen har derfor pågått over tid – samtidig har det vært en spennende reise. Ikke minst knyttet til ulike typer litteratur jeg har lest igjennom i forbindelse med produksjonen. Jeg leser gjerne så snart jeg har anledning. Jeg går og leser, står og leser, sitter og leser, ligger og leser – det er utrolig mye spennende i litteraturen! For meg er det å skrive selv en type bevisstgjørelse – en er alene, uten sikkerhetsnett. Og kanskje klarer en også å fortelle noe.
Selve ideen til boken ble født allerede i yngre år: Om en mann – Pål – og hans noe forhutlede flokk, som prøver å klare seg som best de kan i ruinene av det som en gang var. Tiden Pål lever i, og forholdene han og folkene rundt ham lever under, får frem det verste og beste hos dem. Noen mister grepet. Irrasjonalitet og motstridende krefter råder – ikke minst hos Pål selv. Mens i kulissene prøver andre, trass i vanskelighetene, å holde fokus på gammeldags kunnskap – jordbruk og det skogene og fjellene kan gi – og som fortsatt kan øve menneskene et minimum av livsvilkår. De gamles framsynthet redder Pål og hans folk den første vinteren, da det hele virkelig begynner å rase utfor.
Riktignok er jeg bygutt, men bakteppet til historien som fortelles, en fiksjon om krevende tider og om samfunnsoppløsning, er at jeg som ung tilbragte store deler av tiden på familiens småbruk i innlandet og på kysten, og så den nøysomhet som besteforeldre, foreldre og familien forøvrig hegnet om. De var jordnære folk. Det var ikke noe jåleri der. De passet på åkerjorda og dyrene, og de hadde et skarpt blikk på matvaresikkerhet og beredskapstanken, fordi de hadde vært ute en vinterdag før, for å si det litt billedlig, og evnet å se sammenhengen mellom hendelser – de visste at vanskelige tider har en tendens til å komme tilbake. Dette er noe av kjernen i teksten. Videre er det slik at jeg samtidig har vært noe rundt og sett miljøer og karakterer som på ulike vis har likhetstrekk med settingen som for øvrig beskrives i teksten – altså ulike subkulturer som kanskje særlig oppstår i krevende tider – og dette til sammen har vært med på å forme fortellingen.
Drivkraften og budskapet
Selv om jeg har tatt meg noen kunstneriske friheter som det heter – så er drivkraften bak dette prosjektet dypest sett et forsøk på å formidle behovet for å huske historien, ta vare på landskapet og matjorda, evne å se fremover, samt opprettholde kunnskapen om å dyrke jorda og få mat til folk ut av den. Dette budskapet ligger her kanskje pakket inn på en litt uvanlig måte, men jeg har ikke noe ønske om å følge noe definert tidsånd eller sjanger i dette prosjektet. Så får vi se.
Et sted står det følgende, uttalt av Tobben prest, en av karakterene i boken: … Uansett hvor prektige vi synes vi er, så lever vi i skyggen av en langt større kraft: vinden, solen, tiden. Jeg tror disse ordene kanskje er dekkende for mye av det underliggende teksten igjennom.
Jeg håper boken kan gi noe av den opplevelsen for andre som det på sett og vis var for meg å skrive den, og at den kanskje skaper noen annerledes og flere tanker av verdi. Om jeg skulle peke på noe som kan ha appell, så er det kanskje det eventuelt noe kontrære i teksten - eller i alle fall det som lenge ser ut til å være motstridende karakterer og krefter – men hvor det hele etter hvert utvikler seg i en kanskje overraskende retning.
Målgruppe og tittel
Målgruppen er i utgangspunktet ganske bred – slik jeg har tenkt meg den – men det er kanskje den noe mer voksne som vil lese produktet. Selve tittelen er igjen inspirert av de gamle i familien, og andre naturfolk, som jeg har vært så heldig å få oppleve. Flere av disse folkene vokste opp og levde store deler av livet under andre betingelser enn i dag. Igjen dreide det seg for mange om det å ha mat på bordet fra dag til dag, og dette er ikke så lenge siden. Systemet var skjørt. Sårbart. Mange vil si at det er det også i dag. Og vil bli det enda mer fremover. Det ser bare ikke slik ut akkurat nå. Reserveløsningen for den delen av min families eldre garde som levde i byen var å opparbeide et jordstykke ute på landsbygda, et stykke innpå skogen, eller også opp mot fjellet, og der husholdet kunne suppleres med et lite jordbruk, jakt og fiske. Og for noen ble fjellet gjennom dette mer enn bare et sted en utnyttet til sanking av mat. Fjellet og elementene der ble hellig på et vis, fordi fjellet var med og ga deg det du behøvde til livsoppholdet. Det snakket til deg om du var villig til å høre etter. I noen tilfeller gikk det over i noe som lignet sjamanisme. I boken mener en av hovedkarakterene, en av Påls kamerater, også å finne dekning i gamle skrifter for fjellenes betydning for menneskene, både praktisk og åndelig – derav tittelen.
Er det noe annet du avslutningsvis vil si om boken?
Ja – la oss inderlig håpe det aldri går slik som boken beretter. At alle gode krefter arbeider for at slike scenarier aldri får lov til å oppstå.
Svein Kåre Gunnarson