Hvordan klarte folk flest seg på strilelandet og i Bergen på 1660-tallet? Danmark-Norge tapte store landområder til Sverige, og Det tyske Hansaforbundet slet. For romanfigurene i Vivi–Beathe Solbergs (f. 1964) ”Ulvenatt” er det heller ikke lett. Fortellingen er en fortsettelse av ”Flukt på ørnens vinger” som ble utgitt på Bokforlaget Publica i 2012.
Hvorfor Solberg valgte sjangeren historiske romaner, lar seg ikke svare på i en håndvending. - Da jeg satte meg ned for å skrive den første boken, hadde jeg ingen klar formening om hvor jeg kom til å ende. Men kvinners kamp opp gjennom tidene, var noe jeg hadde tenkt en del på. Likeså historier om heksebrenning og andre straffemetoder som fascinerte meg. Jeg begynte å lese meg opp, og deretter har ballen rullet. Jeg har lært mye som jeg ellers ikke ville hatt peiling på. Det ble helt naturlig å legge mye av handlingen til Bergen og Osterøy. Det er her jeg er født og oppvokst. Jeg elsker hjemstedet mitt og føler det som en ære å få lov til grave i fortiden til disse stedene, sier hun.
Hun var helt bevisst på at den første romanen skulle være starten på en triologi. Begge bøkene kan leses uavhengig av hverandre, men hun har fått en rekke tilbakemeldinger på at de som har lest ”Flukt på ørnens vinger” også vil ta fatt på ”Ulvenatt”.
- Budskapet i bøkene mine trer tydelig fram for dem som leser litt mellom linjene. Jeg vil vi skal lære å stole mer på oss selv og vår egen magefølelse, samt stå opp for det som kjennes rett for den enkelte. Dersom vi også får en større trygghet og forståelse for at vi er omgitt av usynlige engler og hjelpere, har jeg oppnådd mye. Men jeg ønsker for all del ikke å være noen misjonær som påtvinger folk det jeg tror på, sier Solberg som til daglig jobber som tankefeltsterapeut og healer.
Hun har ingen definert målgruppe, men det var en overvekt av kvinner som leste den første romanen. Eldste leser var 89 år. I ”Ulvenatt” blir vi med på eventyrene til femtenåringen Eivind,som forlater sin mor Margareta for å søke arbeid i Bergen. Her får han et forhold til ungjentene Olga og Dyveke, og dras mellom dem.
- I motsetning til ”Flukt på ørnens vinger” der jeg hadde tittelen på plass ganske kjapt, drøyde det langt ut i neste bok før jeg skjønte at den måtte hete ”Ulvenatt”. Jeg var ganske frustrert over mangel på tittel helt til ulven ble stadig mer tydelig i fortellingen. Jeg begynte å skjønne hvorfor: Ulven blir en slags skytsengel eller kraftdyr for Dyveke slik ørnen til nå har vært det for Margareta, forklarer Solberg.
Hovedfigurene i bøkene hennes er oppdiktet, men flere personer i ”Ulvenatt” har levd. Dette gjelder især dem fra strilelandet. Hun har saumfart ættesagaer og historiske tidsskrift for å finne navn på folk som var i rett alder i forhold til personer hun behøvde i handlingen. Selv om hun vet litt om dem, kan hun ikke gå god for om hun har gitt dem korrekt personkarakteristikk eller utseende. Bare det å få greie på kostholdet har vært en utfordring. Hvordan var husene bygget? Hvilke klær hadde de? Midten av 1600-tallet var siste istid i Norge. Med dårlige klær, lite mat og ved kan en tenke seg hvordan livet må ha vært for mange. Også da var det stor forskjell på fattig og rik. Men det har ikke vært relevant for historien å bruke mye tid på å finne ut hvordan de rike levde.
Troen på Guds allmektighet og det overnaturlige står sterkt. Dyveke er sikker på at hennes skeive rygg og et bein kortere enn det andre fra fødselen av er staffen for morens synder som prostituert.
– Det var tøffe kår. Prestene mistet en del av sin makt etter reformasjonen. Likevel kunne de skremme folk til underdanighet og lydighet med skremselspropaganda om evig lidelse i helvete. Prestene var som folk flest. Noen var varme og kjærlige, andre maktsyke og tyranner. Slik er det i dag også. Det er vel sånn med oss alle at når livet er som hardest trenger vi virkelig noe godt å feste lit til. Redselen var sterk og gjennomstrømmende. Alle som går mye i angsten, vil få et barskt liv, sier Solberg.
Hun synes kombinasjonen mellom å være forfatter og terapeut fungerer perfekt. Hun er et sosialt menneske som liker å treffe mennesker. Dette får hun til fulle dekket i terapirommet. Men hun har også behov for å trekke seg tilbake, og i disse periodene skriver hun. Det er ingen tvil om at hennes bakgrunn farger det hun setter på papiret. Det blir en porsjon psykologi i romanene, der mestring av vanskelige situasjoner står sterkt. Hun har også jobbet som bonde og legesekretær; denne erfaringen har også kommet vel med under skrivingen.
– Jeg har store forventninger til bokutgivelsen. Likevel er jeg realist. Det vil bli lettere å nå ut med denne romanen siden jeg etter hvert begynner å få et godt rykte for måten jeg skriver på. Men jeg vet at det vil ta tid og krefter å nå ut til det ganske land, som er målet mitt. I framtiden ser jeg meg selv mer som forfatter enn terapeut. Jeg har satt meg høye ambisjoner og jobber jevnt og trutt for å nå dem, avrunder hun.
Christian W. Holst