«Tynt håp» bygger på en sann historie der det meste av handlingen er lagt til Reinsvoll og Gjøvik. Boken handler om Kate, som i tenårene finner håp og mening i en tynn kropp. En sentral del av historien skildrer møtet med et behandlingssystem som baseres på diagnoser, medisiner og tvang, og denne delen utspiller seg på sykehuset i Gjøvik. Samtidig er dette en historie om å ta tilbake retten til å definere seg selv og sine behov for å løsrive seg fra spiseforstyrrelser og leve et fullverdig, meningsfullt liv.
– «Tynt håp» har vokst frem av dagboknotater, minner og refleksjoner rundt bokens handling over flere år, uten at det fra begynnelsen var bestemt at det skulle bli en bok, forteller Evie Soli. – Den tok langsomt form gjennom perioder med skriving, og da jeg begynte å se konturen av en bok, fikk den modne til en fullstendig historie som jeg ville dele med kjente og ukjente.
– Boken handler om en ung kvinne, Kate, som forsøker å forandre seg selv til det bedre gjennom å streve etter en tynn kropp. Det som skiller denne boken fra mange andre med samme tema er at den ikke bare skildrer et liv med spiseforstyrrelser, men hele tiden følger Kates tanker og handlinger som bunner i ønsket om å rendyrke en tynn kropp og det å bli en bedre utgave av seg selv, og hvordan hun ikke avskrekkes, men snarere lærer av andre med spiseforstyrrelser og til og med vurderer anoreksi som noe fint og uoppnåelig – en motsats til bulimien hun sliter med.
– Videre er vinklingen pasient-behandlingssystemer sentral. Kate blir etter hvert fanget, både av sin egen problematikk og diagnosene hun får – noe som tydeliggjøres i hvordan hun i møtet med deler av behandlingssystemet bare holder sterkere fast i idéen om at tynnhet skal redde henne fra alt som er umulig å leve med. Hun nærmest blir en diagnose – spiseforstyrrelser er det viktigste både for henne selv og tilsynelatende for behandlerne hun møter. Boken handler også om Kates vei videre, hennes egen forståelse og refleksjoner over hva som har hendt, tanker om identitet, hva tynnheten skulle være for henne og hva det ikke ble – og sårheten over å ha mistet viktige år av sitt liv. Uten å avsløre for mye vil jeg legge til at dette er en bok om håp og at den også har en lysere side.
Drivkraften og inspirasjonen bak boken
– Noe som har vært viktig for meg i mange år er å løfte frem historier om og av mennesker som av ulike grunner ikke så lett blir sett og hørt. Det har jeg gjort gjennom aktivisme og akademiske studier, ofte i andre deler av verden. «Tynt håp» er også en slik historie, basert på en rekke levde erfaringer og refleksjoner som lett kunne vært gjemt og glemt i dagbøker. Boken er et bidrag til å sette ord på saker som det kan være vanskelig å snakke om, og den kan leses av andre som kan relatere til innholdet og selv finne håp. Ofte når jeg hører eller leser om spiseforstyrrelser eller andre former av selvskading, om noen som sliter med å komme ut av det, så vil jeg gjerne ha et eksemplar av denne boken, rekke den over og si: «Se, her er et eksempel på at det kan gå bra!»
– Det samme hender når jeg leser eller hører at noen tar utgangspunkt i en diagnose eller andre slags kategorier for å forklare et menneske, eller når makten – eller evnen til å definere ikke ligger hos den som har behov for støtte eller hjelp til å løse sine utfordringer. Da vil jeg gjerne legge boken på bordet: «Her er en historie om at all hjelp ikke nødvendigvis er til hjelp, og om hvor vondt det kan gjøre å ikke bli sett og lyttet til.»
Viktig å identifisere problemet korrekt
– I dag, når det snakkes mer og mer om psykiske lidelser, og spesielt om kroppsidealer og press på unge, der erfaringer deles på blogger, i media og sosial media, er det viktig å fokusere både på hva som kan ligge til grunn for problemene, og hva slags hjelp samfunnet bør bidra med både på individnivå og i form av større innsatser. I boken vil jeg vise at diagnoser ikke nødvendigvis kan forklare et menneskes opplevelser og atferd. Samtidig som åpenhet og prat om psykisk helse- og uhelse kan være bra, kan det slå tilbake om begreper som for eksempel spiseforstyrrelser får brukes ukritisk for å beskrive noe som ikke kan forklares på en annen måte, tatt for gitt som noe flere og flere går gjennom uten at man undrer hvorfor. Ofte tror jeg at løsningen er å tenke nytt om seg selv, og å finne en annen måte å være til på, og da er det ikke så konstruktivt om man får bekreftet og stadfestet sin identitet som syk, ikke minst av behandlere.
– Det er mange som kan ha nytte av å lese denne boken; mennesker som selv går gjennom noe liknende og som behøver håp, de som kjenner noen som gjør det, eller de som har et yrke der man møter mennesker i utsatte situasjoner. En viktig målgruppe for boken er nettopp ansatte i helsevesenet, og spesielt psykiatrien, der det er lett å arbeide ut fra dikotomier som frisk-syk, normalt-unormalt og tilnærme seg mennesker som diagnoser først og fremst.
Håp og gjenkjennelse
«Tynt håp» er ikke bare en historie om å overleve spiseforstyrrelser, for den relaterer egentlig til noe så allment som å håpe på at livet skal forandres til det bedre bare man oppnår noe man har satt seg som mål. For mange uttrykkes det gjennom kroppen. Det kan handle om å bli tynnere, mer veltrent, sunnere, vakrere, eller at noe ved en selv skal korrigeres før livet kan leves fullt ut, der følelsen av å være verdifull er koblet til kropp og prestasjoner. Historien om Kate handler om å gå til ytterlighetene, for hele livet settes på vent, men i skildringen av dette overdrevne, og hvorfor det skjer, kan leseren kanskje kjenne igjen og reflektere over «normale» trekk ved seg selv og andre.
Svein Kåre Gunnarson