– Jeg fikk egentlig aldri noen idé om å skrive noen bok, forteller Odd Årrestad. – Det var noe som kom senere. Jeg har alltid likt å skrive. I motsetning til de fleste på barneskolen, så likte jeg å skrive stil. Historiene jeg leverte fikk jeg skryt av, mens rettskrivningen var det derimot så som så med. Etter et besøk på Maihaugen i voksen alder, der vi fikk omvisning av en veldig flink guide, så ble jeg veldig interessert i levesettet fra «gammel» tid. Jeg lånte mange bøker om dette på Bryne bibliotek. Jo mer jeg leste, jo mer hekta ble jeg.
Noen bok hadde Årrestad ikke planer om, men skrive ville han.
– Hvordan det egentlig startet, husker jeg faktisk ikke. Jeg begynte bare å skrive. Men etter å ha skrevet noen sider som egentlig ikke sa noe som helst, fant jeg ut at jeg ville skrive mer. Dette ballet på seg. Jeg måtte skrive litt hver kveld. Litt etter litt begynte det å bli en historie. Men jeg var hele tiden veldig opptatt av at det jeg skrev skulle være riktig. Det var ikke nok å tro at det var «sånn». Jeg måtte vite. Derfor ble det mer lånebøker. Bøker de ikke hadde på Bryne bibliotek, skaffet de.
Daværende bibliotekar, Maria Hauge, var veldig hjelpsom, men hun undret nok også, for en dag spurte hun: «Hva i all verden er det som gjør at du er så interessert i denne tidsepoken?» Jeg måtte røpe at jeg holdt på å skrive en historie fra den tiden.
«Skriver du bok?»
«Nei, jeg skriver bare fordi jeg liker det.»
«Hvor mye har du skrevet?»
«To – tre hundre sider.»
«Kan jeg få lese det du har skrevet?» spurte hun. Det fikk hun. Etter noen dager, ringte hun meg en kveld. «Odd! Dette må du få utgitt i bokform!»
Det var først da, etter den telefonsamtalen med Maria Hauge, at den første spiren om bokutgivelse meldte seg. Maria Hauge har vært helt fantastisk! Hun blinket ut forlag jeg måtte ta kontakt med, hvordan jeg skulle presentere manuskriptet og mye annet.
Jeg sendte manuskriptet til tre forskjellige forlag. Etter en tid fikk jeg tilbakemelding. Manuset var egentlig helt ok, men det som gjenspeilet seg hos alle tre forlagene var at de hadde det så travelt, så mye som lå og ventet, at de kunne ikke ta inn noe mer. «Reis bort til Oslo og besøk dem. Snakk med dem. Ikke gi deg!» sa Maria Hauge.
Jeg reiste til Oslo i to dager og fikk snakke med ansvarlige i alle forlagene, men de sto på sitt. «Det er ikke mulig å ta inn noe mer nå, men prøv gjerne igjen senere,» sa de. Jeg prøvde og prøvde, men hadde de ikke hatt det travelt før, så hadde de det i hvert fall det da. Jeg ga opp. Maria Hauge var tydelig skuffet av meg. Hun fortalte om andre som hadde stått på i flere år, og til slutt hadde de lykkes. Men jeg gadd ikke mer. Jeg sluttet likevel ikke å skrive av den grunn. Jeg har skrevet fortsettelse på historien. Ca. fire bøker i tillegg til den første, og historien vider står helt klart for meg.
Det var først da en av deltakerne på quizkvelden vi har her på Værtshuset hver torsdag ville snakke med meg at tanken om bokutgivelse ble tatt opp igjen. Han hadde hørt av andre som jobbet her at jeg hadde skrevet bok. «Har du prøvd å få den utgitt?» Jeg fortalte ham samme historie som jeg har gjort her, men at jeg hadde gitt opp. Da fortalte han meg at han jobbet i et forlag, Publica Bok, og dersom jeg var interessert, så kunne han ta med et manus. Han kunne ikke love meg noen verdens ting. Det var ikke sikkert de ville lese manuset en gang. Men uten et forsøk, så ville jeg aldri få noe svar heller. Han fikk med manus, og etter en tid så er vi her vi er, og det er jeg veldig glad for. Jeg har ikke de store forventningene. Et langt liv har lært meg at du skal ikke selge skinnet før bjørnen er skutt. Men jeg er veldig glad for å ha fått den muligheten jeg har fått, og så får jeg krysse fingrene.
Årrestad funderer litt på hvem boken passer best for.
– Jeg har ingen spesiell målgruppe – jeg ønsker at alle skal kunne lese boken. Dette er en historie som virkelig kunne ha skjedd den gangen, fortsetter Årrestad. – Slik var virkeligheten. Angående tittel, så er hovedpersonen, Mari helt uten røtter. Faren er død, moren har gitt henne bort. Hun blir overlatt til seg selv. Ingen steder å dra tilbake til. Hun er på en måte fritt vilt. Derfor «Rotløs»
Han sammenfatter historien i en enkelt setning: Rotløs er en historie om skjebnen til et foreldreløst barn i en tøff tidsepoke.
Årrestad skrur ikke opp forventningene i tro på en bestselger, men gleder seg over de positive tilbakemeldingene som kommer.
– Jeg er ny, ingen kjenner meg, dessuten vet jeg at det er mange som kjemper om det samme. Men samtidig har jeg også fått veldig gode tilbakemeldinger fra personer som har lest boken. Vi hadde en sammenkomst her på Værtshuset. Det var familie, venner og bekjente som var samlet. Da ble boken presentert og de fikk ett eksemplar med seg hjem. En dame ringte meg dagen etter og sa at etter de hadde kommet hjem i halv firetiden om natten og lagt seg, så måtte hun lese litt av begynnelsen av boken. Det endte opp med at klokken halv åtte om morgenen var boken utlest, og hun lurte på når fortsettelsen ville komme. Det er jo selvfølgelig hyggelig å høre.
Svein Kåre Gunnarson