Ungdomsårene byr på utfordringer for de fleste, men ikke alle har en alkoholisert mor og en unnvikende far med seg i bagasjen. Snarlige flytteplaner gjør det heller ikke enklere å være i balanse. Ben Ormstad (f. 1985) lar hovedpersonen i ”Petter fra Oslo” få kjørt seg noe ganske durabelig.
- Hovedelementene i boken er basert på mitt eget liv og da spesielt Petters opplevelse av hva som er hovedtemaet. De reflekterer temmelig konkret det miljøet jeg vokste opp i, og jeg kan ikke nekte for at den jeg var som 16-17-åring, skinner tydelig gjennom. Men dette er likevel ikke en selvbiografisk roman. De ulike scenene den er bygget opp av, samt familien og vennene til Petter, er mer eller mindre ren fiksjon. Målgruppen er mennesker mellom 15 og 25 år. Men jeg tror de fleste aldersgrupper kan få en ålreit leseropplevelse så lenge de er klar over at man følger perspektivet til en sekstenåring. Kanskje foreldrene til ungdom kan lære en ting eller to i samme slengen, sier Ormstad.
Førsteutkastet til "Petter fra Oslo", som var den andre romanen han skrev, ble unnagjort da han var 18 år. Manuset var innom flere forlag hvor han fikk konstruktive konsulentuttalelser, men psykologistudier og andre viktigere saker medførte at skriveprosjektet ble lagt på vent. Først etter fem-seks år plukket han det fram igjen og foretok en kraftig opprydningsjobb før han ble tilfreds. I mellomtiden hadde forlaget han opprinnelig var i kontakt med, orientert seg bort fra ungdomsbøker, og manus havnet på ny i skuffen siden han da var blitt mer opptatt med musikk og utdannelse innen 3D Spilldesign enn skriving for egen forlystelse. Etter enda en omarbeiding fire-fem år senere, ble det antatt av Publica Bok.
- Det ene sklir sømløst inn i det andre. Jeg skriver og gjør alt annet om hverandre og opplever derfor ingen kontrast mellom å være forfatter og livet for øvrig, forklarer Ormstad.
Med unntak av hans tredje roman, "Utskudd", som han skrev som 19-åring, skiller "Petter fra Oslo" seg radikalt fra alt annet han har skrevet og publisert både før og etter. Hvis vi setter det første utkastet av manuset opp i mot det endelige resultatet som ble antatt ti år senere, er det ikke tvil om at han personlig, språklig og strukturelt sett har gjennomgått en betydelig utvikling. Han er usikker på hvordan boken vil bli mottatt i et krevende marked.
- Jeg tror boken vil skille seg ut ved at den i det minste er ærlig og emosjonelt bredspektret. Leseren tas med fra en nærmest karikert familiehumor til tragiske interpersonlige forhold, og intense konfliktsituasjoner som speiler ungdommens flyktige og ofte spontane atferd. Som korrekturleseren min sa etter endt gjennomgang: ”Nå har jeg ledd masse, tenkt masse, og til slutt hadde jeg lyst til å gråte masse. Takk for at du delte dette med meg." Dette utsagnet må være en av de beste tilbakemeldingene en forfatter kan få. Det betyr at leseren faktisk har opplevd noe substansielt underveis, og det ville selvsagt vært en glede om flere fikk en lignende opplevelse av å lese boka. Videre tror jeg nok den kan være et godt verktøy for å få ungdom til å like litteratur. Dette er en type skrivestil som selv gutter, som aldri før ville ha åpnet en bok, kan finne på å trives godt med å lese. Rå og ærlig, men samtidig morsom og litt trist. Kanskje den kan fungere som pensum i norsk førsteåret på videregående? spør Ormstad og ler.
Og hvem er han? Fra psykologhold er det ikke annet å vente enn et underfundig svar:
- Hvem er jeg? Svaret på det finnes bare i den ordløse opplevelsen av å være meg. Kanskje man kan si at jeg fundamentalt sett er den bevisste tilstedeværelsen som opplever livet mitt. Men når det kommer til hva jeg gjør, og ikke hva jeg er, så lever jeg livet i fred og ro med dama mi. Jeg produserer musikk, veileder mennesker rundt om i verden innen meditasjon, opprettholder noen nettsider, og selvsagt skriver jeg på en ny bok - voksenroman denne gangen, avrunder Ormstad.
Christian W. Holst