En far som selger ”Verdens beste Billyburgere”, en mor som er sufflør, den plagsomt blide nye lærerinnen, Pauline Dolores Dinkel, som kommer rett fra stillehavsøya Kokalonga, to mystiske tvillinger som ikke er brødre, og et kjempeeiketre som når helt opp til skyene. Dette er bare en del av elleve år gamle Filippas hverdag etter at hun sur og tverr har måttet flytte for ellevte gang grunnet farens jobb. I barne- og ungdomsromanen ”Rampejenta og det store klatretreet” slipper Merete Nagell (f. 1968) hemningene løs.
- Boken egner seg best for barn i alderen 8-13 år, men kan forhåpentligvis leses av et enda større publikum. Opprinnelig het den ”Filippa og treet”. Den nye tittelen er riktignok litt lang, men mer beskrivende. Kanskje er den også et uttrykk for at jeg gjerne skulle ha vært litt mer rampete selv i barndomsårene, vedgår Nagell.
Boken ble til mens hun skrev, og i likhet med andre historier hun har laget, dreier det seg om forandring og forbedring; det å bli et bedre menneske i kraft av egen person, og at det nytter å anstrenge seg.
- Karakterene lever sitt eget liv. For meg er den morsomste delen av skrivingen når jeg kan boltre meg i eiendommelige karikaturer. Noen ganger føler jeg meg litt som en observatør og lurer på hva de kan finne på. Hovedpersonen Filippa er ikke like karikert, men hun forandrer seg underveis i handlingen. Den vonde klumpen i magen blir borte, bitterhet viker for glede, og hun blir den hun innerst inne ønsker å være. Dersom hun hadde sluppet å flytte så mye, ville hun kanskje også vært en sorgløs jente som alle andre, men slik ble det ikke. Noen kommer til mål via omveier, forklarer Nagell.
Hun skulle gjerne selv hatt en lærer som frøken Dinkel:
- Om hun er så pedagogisk korrekt vet jeg ikke, men hun har et stort hjerte. Jeg har nok hatt lærere som har gitt masse av seg selv og vært oppriktig glad i elevene sine, men dessverre har ingen av dem vært en like stor fargeklatt som henne. Frøken Dinkel gjør det unormale normalt, og hun bidrar til å gi dem som våger å være annerledes en oppreisning. Det gjelder for øvrig nesten hele persongalleriet, sier Nagell.
Ikke helt overraskende er hun inspirert av Astrid Lindgren, Roald Dahl og Ole Lund Kirkegaard. Hadde hun vært litt yngre ville hun ha føyd til J.K. Rowling på listetoppen. Hun har stor sans for grenseløse universer, det absurde, bisarre og originale.
- Jeg er en periodeforfatter; jeg skriver når inspirasjonen tar meg, og når jeg kan sette av tid til det. Da går jeg inn i boblen min og blir borte natt og dag. Er det det som kalles flyt, tro? Jeg antar at alle mennesker har dette i seg, og de som ikke har det, bør absolutt sjekke ut hva som er deres flytsone. Det er uslåelig, forsikrer Nagell.
Hennes ordinære tilværelse består i å være bibliotek- og samlingsforvalter av økonomisk litteratur. Hun er trebarnsmor og hundeturgåer, aller helst uten bånd i skogen, pilatestrimmer og kulturinteressert med en hang til kortspill.
Hun har også arbeidet med filmmanus og bidratt med monologen ”Blåfugl” i antologien ”Sa hun” som ble utgitt på Transit Forlag i 2012. Også den handler om forandring og det å bli sett.
- Jeg har en del ferdige kortfilmmanus og et spillefilmmanus som jeg mer enn gjerne vil se ferdig på lerret. Det meste av dette er ment for et voksent publikum, men jeg liker nok aller best å skrive for barn og har ytterligere to barnebøker liggende klare. ”Rampejenta og det store klatretreet” er variert i form og innhold, nesten som en serie kortfilmer; noen sekvenser er morsomme, andre spennende, og atter andre litt snodige. Kanskje dette også kan bli en barnefilm en gang? spør hun seg.
Hun håper boken kan treffe de mest ihuga bokmotstanderne og gi dem en god leseropplevelse. For lesere som tiltrekkes av en freidig og frodig fantasi og som gjerne skulle ha sett at Astrid Lindgren hadde skrevet enda flere bøker, er det bare å sløyfe alle omveier og gå rett på sak.
Christian W. Holst