Det ligger mye leseglede i en pikant innlevelse av andres uhygge. Med kriminalromanen ”Bara Katana” til debutanten Bjørn T. Langeland (f.1966) er det dunkelheten som fører an. Eller hva med denne innledende interiørskildringen for å komme i det rette humøret?
- I takhjørnet over sengen henger det et gammelt spindelvev som er marinert i frustrasjon og gammel tobakk.
- ”Bara Katana” er en beksvart historie som er sterkt inspirert av stemningen og dialogen i filmen ”Sin City”. Jeg ønsker at leseren på et tidligst mulig tidspunkt skal få føle på dysterheten og desperasjonen som preger hovedpersonene og synes spindelvevet fungerer bra for å visualisere den mørke atmosfæren, sier Langeland.
Han ønsker ikke å røpe hva ”Bara Katana” betyr. Men han vil gjerne at den litt kryptiske formen skal pirre folks nysgjerrighet. At tittelen i tillegg har en viss fonetisk likhet med navnet til USAs president synes han er ren bonus.
- Ideen til fortellingen har jeg gått og båret på fra 2007, men jeg hadde planer om å skrive noe helt annet enn krim. Flere av temaene er svært følsomme og tabubelagte, og jeg hadde store problemer med å finne en passende fortellerform som ikke skulle støte noen. Etter litt prøving og feiling utviklet historien seg helt naturlig til å bli en krim likevel. At dette kanskje er en av de vanskeligste sjangrene å lykkes i, får heller stå sin prøve, fortsetter Langeland.
Målet med historien, utover å underholde, er å speile noen sentrale sider om hva det vil si å være menneske. Hvorfor er vi som vi er? Hvorfor gjør vi som vi gjør? En rekke skjellsettende hendelser former romanfigurene som han håper skal virke livaktige og gi en følelse av gjenkjennelse til tross for at neppe noen av leserne er velbevandret innen temaene hoderulling og budskapet med den hvite rose i ofrenes munn.
- Drep en og du er en morder. Drep dem alle og du er gud, mumler gjerningspersonen innbitt etter å ha drevet på med sitt en stund og brakt den pedantiske politimannen Ray Hicks ut av likevekt og fjernet ham fra rollemodellen Hercule Poirot i Agatha Christies romaner.
- Utsagnet er inspirert av et sitat fra den franske biologen og forfatteren, Jean Rostand, som ofte brukte slike formuleringer for å beskrive forskjellige psykologiske aspekter ved menneskets natur. Selv om meningen med sitatet vil være klar for de fleste vanlige mennesker, vris ordlyden om i morderens perverterte sinn til både å legitimere de drap som er begått og de som vil følge, forklarer Langeland.
Gjerningspersonens komplekse personlighet bød på uante utfordringer. Han har ikke tall på hvor mange kvelder han måtte sitte i skinnet fra et stearinlys og høre på mørk musikk for å få satt ord på de rette karaktertrekkene.
Ved siden av å ha skrevet dusinvis av artikler og rapporter i jobbsammenheng som forsker med doktorgrad i biokjemi, har han også syslet med noveller, kortfilmmanus og kokebøker på fritiden. Noen av novellene er publisert i diverse tidsskrifter og magasiner. Parallelt med å samle de beste i en novellesamling har han også begynt å skrive på en ny spenningsroman. En dag uten skriving er en dag uten mening, påstår han.
- Man skulle kanskje tro at når en vanlig dag på jobb består av 6-8 timers skriving av artikler og rapporter, vil man være for utkjørt og uinspirert til å skrive på fritiden. Med meg er det stikk motsatt. Jeg føler meg oppladet når jeg skriver 10-12 timer om dagen selv om dette av og til har ført til overbelastning og senebetennelse. Derfor har jeg lært meg å skrive med venstre hånd også, smiler Langeland.
Han er bevisst på at det definitivt ikke vil bli en spøk å skille seg fra mengden på krimfronten.
–Jeg har spilt mye ball fram og tilbake med personer i min omgangskrets som stiller høye krav til hva som kjennetegner en vellykket historie. I tillegg til det originale plottet, har jeg strippet «Bara Katana» for unødig tomprat. Jeg kuttet manuskriptet med nærmere 100 sider før forlaget fikk det, for å gjøre leseropplevelsen så fortettet og intens som mulig, forklarer han.
Hva mer er det å fortelle om ham?
– Helt kort vil jeg da si at jeg er en mann i min beste alder med tusen baller i luften og alltid et nytt skriveprosjekt på gang i bakhodet. En tidligere kollega beskrev meg en gang som verdens mest positive mann, og det er slik jeg håper de fleste ser på meg: som en sosial humørspreder, med et lyst sinn og en mørk penn, avslutter telemarkingen som har gjort vestfolding av seg med sitt skumle forfatterrede i blide Tønsberg.
Større kontrast mellom skribent og bokens antihelt skal vi lete lenge etter.
Christian W. Holst