Utsagnet stammer fra René Descartes, den moderne filosofiens far, i 1600-tallets Frankrike, men treffer likevel ”Med livet på menyen” av Astri Kaastad (f. 1964) i kjernen av hva boken dreier seg om og har som underliggende budskap. Kaastad er ikke snauere enn at hun viderefører tankerekken til Descartes:
- Jeg tenker at jeg ikke alltid vet hva andre mennesker tenker, eller om de tenker. Dermed er jeg, enten jeg vil eller ikke, nærmest meg selv. Men jeg vet ikke hva de er.
Romanfiguren og Kaastad sitter inne og søker på jobber en godværslørdag i Bergen sent i august. Slikt kan det bli tankeflukt av.
- Ideene til boken fant jeg i en skrivebordsskuff hjemme der det ligger sanger og dikt jeg har laget helt fra 1980-tallet. Fra 2008 begynte skuffen å bugne over av korte-, frittstående noveller/historier, samt låter jeg skrev på den tiden. Et leserinnlegg angående mitt første møte med NAV, ble så kraftig at jeg istedenfor å sende det inn, la også det i skuffen. Senere spedde jeg på med betraktninger jeg har rundt andre tema. Etter å ha bladd gjennom alt materialet i 2009, begynte konturene av boken å ta form i hodet mitt. Jeg-personen, Ewa Larssen, ble født mye senere, sier Kaastad.
Inspirasjonen hennes ligger i å vise for seg selv at dette skal hun klare. Først og fremst vil hun at leseren skal være i litt bedre humør etter at han har lest boken enn før. Deretter håper hun at det både på- og mellom linjene skal være refleksjoner til ettertanke for flest mulig. Dersom noen som bonus får seg en god latter, blir hun en lykkelig bergenser.
Hennes valg av tittel dukket også opp fra skuffen med skriveriene.
- I 1988 skrev jeg et dikt som het "Med livet på menyen". Diktet handlet om at livet av og til tar uforutsette svinger. Vi har ofte ikke noe valg og må bare henge på. Sånn sett synes jeg at tittelen på diktet passer til boken, presiserer hun.
Hun er bevisst på å komme tettest mulig inn på teksten ved å skrive i førsteperson.
- Jeg har aldri vært opptatt av hva som er vanlig eller akseptert. Jeg står for den jeg er. Derfor er jeg ikke opptatt av å skrive på en opplest og vedtatt korrekt måte. Da hadde det aldri blitt et ærlig verk. En leser kan lett tro at skildringene i boken er egenopplevd. Sannheten er at jeg har blandet levd liv med hva jeg kunne ha ønsket å oppleve, høre og drømme om, tenke og frykte. Inspirasjonen har uansett ligget i de små og store hendelsene i hverdagen, vedgår Kaastad.
Karakteren, Ewa Larssen, er født samme år som henne. På et fotografi i boken blir hennes mann presentert som Ewas ledsager.
- Ja, det stemmer. Fantasien spinner lett og ledig på de underligste historier selv om det er virkelige personer som er avbildet i en roman. Det er det som er så gøy med å være forfatter: Jeg står selv til rors, og kan styre skuta dit jeg vil, fastslår Kaastad.
Hva mer er det å vite om henne?
- Som person er jeg utradisjonell, søkende og spontan. Jeg tenker at mange normer og regler i samfunnet hemmer folk i å være seg selv. Livet ville blitt mye bedre hvis vi sluttet å ta oss selv så utrolig høytidelig. Det har jeg sluttet med å gjøre for lenge siden, og det kan anbefales selv om det koster, avslutter Kaastad.
En revytekst fra hennes periode som tekstforfatter, skuespiller, musiker og til slutt kapellmester i Tango Teaterlag på Tysnes utenfor Bergen viser hvor befriende likefram hun kan være:
Eg vil heim (utdrag)
Eg har dusja og me skal på fest ein laurdag.
Freistar sminke bort ei kvise som har sprunge ut i blom.
Men så finn eg ikkje dåsa mi med pudder.
Kvisa er der like tyd’leg som eit bilde tatt med zoom.
Der i døra inn til badet står min make.
Han kan ikkje finne skjorto si. Og slipset- det er vekk!
Han vert ståande i døra mens han smiler.
Der i blikket ser eg ein som trass i alt syns eg e’ kjekk.
Men nå er det tankene og innfallene til Ewa Larssen hun har fokus på. En oppfølger til ”Med livet på menyen” som skal hete "Halvgammel - eller verre?!?" er snart underveis.
Christian W. Holst