Tenk om alle naturlige gassutslipp fra klodens mennesker og dyr bare inneholdt klorofyll og annet snadder og ikke en eneste av de skadelige miljøgiftene vi er så redde for. Hvilken fotosyntese kunne ikke det ha blitt? Bare vill fantasi? Vel, se litt nærmere etter neste gang du ferdes i skogen og tråkker på en mosedott full av yrende liv. Med den illustrerte barneboken ”Prompetrollene i den grønneste skogen” åpner forfatteren Vigdis Anthun Østbye (f.1966) opp for hittil uante muligheter.
- Prompetrollene i den grønneste skogen har hatt det samme levesettet til alle tider: Pappaene lager prompesaft i sekstiåtte forskjellige grønnfarger. Denne saften må mammaene drikke før de suser rundt i skogen om natten og fiser friske og fruktige promper som farger skogbunnen glitrende grønn. Vårin prompetroll kan ikke tilpasse seg denne atferden fordi hun rett og slett ikke kan prompe. Her ligger utfordringen og konflikten som er pakket inn i masse humor, sier Østbye.
Mange stiller spørsmål om hvorfor promping i alle variasjoner skal være noe å le av.
- Da døtrene mine og jeg først fant på å skape prompetrollfigurene, ga det seg selv hva de skulle gjøre. Men også store forfattere som Jon Nesbø, komikere og andre benytter seg av dette enkle faktum: Promping er morsomt. Dessuten er det viktig å understreke at disse fisene er av et helt annet slag enn dem det vanligvis spøkes om, fortsetter Østbye.
Hun har alltid laget små historier og brukt dem i jobben som førskolelærer, og hvis barna hennes kjedet seg, men det å skrive en historie ferdig og sende inn til et forlag, var det en venninne som oppmuntret henne til. Fra yngstedatterens ”oppaling” av rumpetroll i et barnebadebasseng på verandaen, var ikke veien lang til å finne opp prompetrollene, Eldstedatteren ville ha dem til å drikke prompesaft, og Østbye spant videre på det. For å gjøre figurene levende, ble det nødvendig med mange turer i skogen med skriveblokken klar straks små bruddstykker dukket opp i fantasien.
- Jeg har forsøkt å skrive en bok som dekker en aldersgruppe fra to til ti år, men noen poenger er det for de voksne også. Jeg ville den skulle ha en passende lengde i forhold til samlinger i barnehagen og lesestunder på skolen og aldri mer enn to sider uten bilde. Jeg tror boken egner seg for opplesing fordi den har en engasjerende heltinne som skaper forandring gjennom handling, og som samtidig tar hensyn til at vi alle er en liten del av et stort fellesskap som skal fungere. Superoptimisten i meg håper også at boken skal bevege jenter litt bort fra det utseendefikserte og hva som forventes av dem, til en væremåte ut ifra hvem de er, sier Østbye.
Selv om hun har drevet med mye tegning alt fra tidlige barneår, er hun meget tilfreds over å ha fått med seg Janne Magnussen som illustratør.
- Jeg fant ut at det var hun som passet best av dem Publicabok hadde i sitt nettverk. Arbeidet med boken ble dermed utsatt for å passe inn i hennes tidsskjema, men det var det verdt. Jeg sendte noen av mine tegninger underveis i prosessen; de har hun tatt hensyn til og gjort mye bedre, konstaterer Østbye.
Hun er enebarn, født og oppvokst på Godlia i Oslo, men flyttet i 1995 til Enebakk og har ikke angret siden. Her er skog, vann, nærhet til by og et sterkt kulturliv. Underveis er hun blitt gift og har fått sine to døtre som trollene i boken er oppkalt etter. Som både mamma på ordentlig og for prompetrollene er hennes budskap det samme:
- I tillegg til å ville skrive en morsom bok, er det viktig for meg å få fram at vi må bane vår egen vei innenfor rammene av en større helhet. Det vil alltid by på utfordringer, men vi må gjøre så godt vi kan, avslutter Østbye.
Christian W. Holst