Hva skjer når den innbitte skeptikeren og ateisten i bokstavlig forstand får oppleve at hans rasjonelle forestillingsverden ikke holder vann? I fiksjonsromanen ”Det tredje øyet” tillegger Åge Grønning (f. 1953) sin hovedperson Kjetil Nesse mulige reaksjonsmønstre på hva som kan bli konsekvensene. Hvor fantastisk eller usannsynlig det framstår, kommer helt an på øyet som ser.
- Jeg inviterer leseren med på en reise hvor hun eller han blir konfrontert med nye teorier for hvordan vår verdensorden kan henge sammen. Jeg utfordrer de to måtene å tro på: de som hardnakket fastholder at naturvitenskapen har svaret på alt og de som alternativt fester lit til det åndelige. Legens svar oppfattes som en fasit, mens ”drømmerens” overbevisning nedvurderes, sier Grønning.
Kjetil Nesse får sitt å slite med. Han synes det er ille nok å akseptere at kjæresten tror på engler og er nær ved å slå opp. Men da lynet en uværsnatt slår ned i overmadrassen med sølvtråder, oppstår det et flammende lyspunkt i hjernen hans. Høyst motvillig er han blitt klarsynt; lynnedslaget har åpnet hans tredje øye. Plutselig kan han beskrive hva som befinner seg i et rom uten å være til stede, og ved å rette oppmerksomheten mot gitte personer, kan han følge deres samtaler på avstand og påvirke deres energifelt.
– Marcello Haugen (1878-1967) hadde det slik. Han regnes som en av de mest klarsynte personer Norge har hatt. Han så det han ville. Mange spiller på sin intuisjon, men ekte klarsynthet er i en helt annen divisjon. Noen, som tibetanske munker, prøver å dra nytte og visdom av det tredje øyet ved en årelang meditasjon og tilvenning. For enkelte bare kommer det. Kjetil Nesse skjønner ingenting. Han må ha en naturlig forklaring på det han fysisk kjenner på kroppen. Skal han oppsøke en lege som uansett vil avvise ham? Han velger det alternative miljøet, som tilsynelatende tar godt i mot ham. Men hva om Nesse med sine overnaturlige evner overgår dem selv? Blir han da en konkurrent og fiende? Nesse introduseres for en arkeolog og bistår ham i å forske på sumerisk mytologi. Kan det stemme at vesener fra gudeverdenen grep inn og endret menneskets DNA-profil og interesserte seg for jordens gullforekomster? Slikt blir det politikk og trusselbilder av. To maktposisjoner kan bruke talentet hans til spionasje, og en samordnet internasjonal etterretningstjeneste begynner å bli urolig, forklarer Grønning.
Det blir mye konspirasjon av dette?
– Nettopp. Skeptikerne får ofte problemer med ukjente teorier om vår fjernhistorie og plasserer dem hurtig i konspirasjonssekken. Jeg pleier å si at denne boken er en ren fictionroman med spredte innslag av fakta. Jeg står for det jeg skriver, men påstår ikke at det er vitenskap. Mitt mål er først og fremst å underholde og gjerne pirre etablerte holdninger på samme tid. Det er en god følelse å undre seg. Jeg liker å høre på mennesker som har sterke idéer og meninger om vår eksistensielle bakgrunn. Men vi må ha frihet til å tro på hva vi vil. Jeg har ikke noe behov for å misjonere. Som i boken min vil det alltid oppstå en konflikt og et spenningsforhold mellom Yin og Yang. Vi må akseptere at andre har et annet syn enn oss selv, fortsetter Grønning.
Han opplever ingen stor kontrast mellom forfatterlivet og sitt daglige arbeid som akupunktør i Hamar. Den utflyttede bergenseren bosatt i Brumunddal driver også med kunstmaling og gitarspill og har allerede skrevet to romaner, hvorav ”Og stjernens navn er Malurt” er utgitt hos Publica Bok.
– Det er en hobby jeg slapper av med. Akkurat som med malingen tenker jeg i bilder når jeg skriver. Når inntrykkene siger inn over meg, hvor jeg enn er, skriver jeg dem ned ved en senere anledning og tilpasser det manus. Jeg innleder boken med et fundament. Deretter fokuserer jeg på plottet og lar det bli klarere. Da jeg nærmet meg avslutningen på ”Det tredje øyet”, ga det meg en ekstra god følelse å vite at jeg bare hadde noen få sider igjen. Om det var klarsynthet? Nei, bare en intuisjon som til min tilfredshet viste seg å stemme, avrunder Grønning.
Christian W. Holst