Gårsdagens utfordringer på mindre fisker-, los-, og sjømannssamfunn sett fra barns synsvinkel er ikke vanlig kost. Som eneste trygge havn på strekningen fra Egersund forbi Jærens rev mot Stavanger ligger tettstedet Tananger med øya Rott rett vest for seg. Her er det at søsknene Knut og Marit vokser opp under barske kår sammen med vennen Lars. Men selv ikke for dem er det daglig kost å støte på mytterister, en skipbrudden skipshund og finne en bortgjemt skatt. For lensmann og los er det også høyst uvanlig å få hjelp av unger til å fakke skurker. Det hele starter med at søskenparet har en stri tørn alene i robåten under en storm. Drøyt 150 år senere blir også lokalhistorikeren, SAS-flygeren og forfatteren Atle Skarsten (f. 1963) overrasket av uvær. Kimen til romanen "Rottongane og gullskatten" blir til som et eventyr på en strevsom båttur hjem fra familiens øyparadis.
- Drivkraften til fortellingen var mine to viltre unger. En dag i 2003 med vind og høye bølger ba jeg dem sette seg akter i båten og begynte deretter å dikte. De lyttet og syntes det var spennende med en historie spunnet rundt et miljø de kjente. En rekke av bygningene som inngår i handlingen, står der ennå, sier Skarsten.
Det er ikke bare de samme husene som fortsatt pryder idylliske Tananger og Rott. Mange av karakterene er autentiske personer som levde på den tiden; skurkene annet steds fra er det ikke.
- Historikeren i meg ville ha et korrekt bakteppe til dramatikken som bygger seg opp. Jeg bladde gjennom ættebøker, studerte folketellinger og satte opp en oversikt over hvem som bodde på disse stedene i 1853 - et år jeg allerede hadde valgt meg ut siden jeg visste at det såkalte Melingsjøhuset, hvor en del av handlingen foregår, ble bygd i 1851. I tillegg til kjente personligheter, som Mons Monsen og hans far Gabriel Monsen, som både var en rik og mektig handelsmann, bonde, reder og losoldermann i det daværende Haaland herred, har jeg skrevet inn min oldefar Ola Asbjørnsen i romanen. Søskenparet Knut og Marit er derimot oppdiktet, mens vennen Lars senere blir viden kjent for sine redningsdåder som los, sier Skarsten.
Uttrykket "Rottongane" fra boktittelen har ingenting med rotter å gjøre, men det er heller ikke slik at barn fra Rott til vanlig blir kalt for rottongar.
- Lars og de to losbrødrene hans hadde alle svart skjegg, og på folkemunne fikk de derfor kallenavnet "De svarte rottane"; det er fra dem jeg hentet inspirasjonen. Det finnes en rekke beretninger om skipsforlis langs det flate og vanskelig navigerbare jærlandskapet og videre nordover mot Kvitsøy. Tananger var nødhavnen sjømennene navigerte mot; uten los kunne det fort gå galt, forklarer Skarsten.
Et stykke sakprosa om kjente skipsforlis i området kan meget vel bli et av Skarstens framtidige prosjekter. I 1987 var han med og stiftet historielaget "Tanangers Minne". Her har han blant nedtegnet fortellingen om den organiserte hummereksporten til de hollandske- og engelske sjøfarere helt tilbake til 1650-tallet. Som medforfatter av boken "Blod og tårer" utvider han sitt spekter som historiker og skildrer skjebnene til sovjetiske krigsfanger i Rogaland under Den annen verdenskrig. Men først og fremst er han flyver som ofte har Rott og Tananger liggende like under seg ved innflyvningen til Sola flyplass.
- Mye av "Rottongane og gullskatten" ble til under overnattingsstoppene i jobben min. Da var det bare å vrenge av seg uniformen på hotellrommet og mentalt sette seg 150 år tilbake i tid. Videre var det veldig spesielt å få til en roman for barn. Jeg måtte definere lesergruppen, sier han og fortsetter med et strengt glimt i øyet:
- Nei, ingen skal få meg til å slå av en spøk om at jeg satt og skrev om bord med flyet på autopilot. Det stemmer definitivt ikke.
Det var barna Malene og Ole Andreas han til stadighet prøveleste for. Uten at faren visste om det tok de på eget initiativ tekstene med seg til sine respektive klasser i grunnskolen og hvor lærerne leste dem høyt for klassene. Responsen ble så overveldende positiv at Atle Skarsten bestemte seg for at dette måtte han prøve å få utgitt. For å nå ut til et bredere publikum ble han rådet til å legge bort dialekten. Det er bare enkelte eldre uttrykk som går igjen som Hab’n for Tanangers indre havn. For øvrig er boken utstyrt med en ordliste for dem som ikke er fortrolige med et maritimt språk.
- Vi må endelig få med en høyst velfortjent ros til min illustratør Kate Rott Skarstad som er født og oppvokst på Rott. Hennes flotte tegninger er med på å gi boken sin lokale forankring. Vi er begge stolte over å være ihuga tanangerpatrioter, avslutter Skarsten.
Christian W. Holst