Mange jenter fører hemmelig dagbok fra tidlig barndom til moden alder. Malin G. Hofseide (f. 1985) valgte heller å ytre seg i diktets formspråk. Et utvalg av disse tekstene har fått plass i boken ”På godt og vondt – fra tenåring til voksen” som i kronologisk orden følger henne fra hun er tretten til fylte tjuefem år.
- Jeg skriver når jeg har det vanskelig og har behov for å finne ut av hva jeg vil og hvem jeg er. Jeg blir grepet av sinnsstemninger til venner og familie og setter deres opplevelser opp mot egne tanker og erfaringer når jeg søker etter treffende skildringer i diktet, sier Hofseide.
Hennes drivkraft for å la andre ta del i tekstene hun hadde holdt for seg selv i årevis, og hennes valg av tittelen ”På godt og vondt”, fant hun i skjebnen til en av sine tidligere ungdomskolelærere, Pål Eikrem, og hans blogg med over 100. 000 følgere under tittelen ”På godt og litt vondt”. Eikrem er rammet av den uhelbredelige sykdommen ALS - amyotrofisk lateralsklerose.
- Med sitt smittende humør er han en spire til glede og livsgnist. Kroppen hans lammes. Han kan ikke lenger snakke. Han vet godt hvordan framtidsutsiktene for sykdommen er, men likevel holder han muntre foredrag om virkningen av å bli klødd med en fjær på feil plass, fortsetter Hofseide.
Diktsamlingen hennes er på hele tre målfører: nynorsk, bokmål og engelsk.
- Jeg vokste opp med nynorsk på skolen, men har lest en mengde litteratur på bokmål. I tillegg har jeg alltid likt engelsk - særlig skuespillene til William Shakespeare. Mine tekster er inspirert av hans når det gjelder å gi uttrykk for de helt store følelser, kjærlighetens ytterpunkter og det vonde i den. Mitt andre forbilde er Arnulf Øverland, sier Hofseide.
Kanskje ligger det noe Øverlandsk i et av hennes egne dikt; nemlig ”Samfunnets nåløye?”
Samfunnets nåløye
Du ser det
om du myser
Nåløyet
skal ikke være stort
Presse sammen
komme seg igjennom
Det fine øyeblikket
da du oppdager
at nåløyet
er altfor lite
- Det er så mye snakk om å kunne tilpasse seg. Om å være minst like bra som alle andre. Men omsider oppdager du at det faktisk kan være helt i orden ikke å komme gjennom nåløyet. I utgangspunktet var jeg frustrert med en følelse av ikke å passe inn noen steder da diktet ble til, fortsetter Hofseide.
I motgang finner hun styrke og ro ved å trekke til fjells. Da passet det godt at hun i fem år jobbet på turisthytten Reinsdalsetra i Reinheimen nasjonalpark i Tafjordfjellene. Hun hyller denne epoken i livet sitt med diktet ”Fjellheimen”:
Fjellheimen
Hjartet mitt lengtar
opp i mot fjellet
Der alt er ærleg,
reint og naturleg
Der bekkane renn
i den retning dei skal
Sola stend opp
over knausar og lyng,
skapar tryggleik
for dei som får sjå det
Det susar i dalar
det kviknar til liv
Fjellheimen
ligg der og venter
I tillegg til lengre tekster, liker hun også de helt korte som leseren fritt kan tolke slik hun eller han vil. Blant slike strofer finner vi ”Regndråper faller aldri alene”, og ”Snøfnugget daler mot grønt gress”.
- Jo da, alle vet at regndråper aldri faller alene. Det gjør også sjeldent tårene. Hva med følelsene våre? Er vi alene med dem? Og så er det snøfnuggene: Det er da ikke noe stas at snøen kommer før den skal på høsten mens gresset fortsatt er grønt? spør Hofseide.
Selv er hun fortsatt i sin ungdoms vår både som forfatter og medmenneske. Til daglig arbeider hun med og for mennesker med utviklingshemninger i hjemkommunen Skodje.
Christian W. Holst