Vegard Sæther
Møllergata 19
Den gamle hovedpolitistasjonen i Oslo, Møllergaten 19, er igjen aktuell. Vegard Sæther har skrevet en bok om «19» med undertittelen "Gestapos fengsel". Denne boken handler utelukkende om de fem krigsårene 1940-45, og det er interessant å lese hvordan det var der da. Brutalt, spør du meg.
Boken inneholder svært mange navn; det er nesten «name dropping», men ingen kjente fra nåtiden bortsett fra Sverre Løberg og Einar Gerhardsen. På den annen side fremstår boken som et slags leksikon over noen av dem som satt fengslet der under annen verdenskrig, og som dokumentarbok opp mot dette, er boken svært verdifull. Mange av dem er glemt, men de var alle patrioter som elsket sitt fedreland og selvfølgelig fortjener de omtale i en bok som dette.
I denne «malstrømmen» kan vi også lese om en del tyske vakter, statspolitifolk og andre som samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten og som var med på å gjøre oppholdet på «Nr. 19» til et helvete. Den mest kjente fangen som satt her var trolig dikteren Arnulf Øverland. Han ble sendt videre til Sachsenhausen hvor han skrev mesterlige dikt og bant de norske fangene sammen.
Boken dekker et område vi sjelden hører om fra innsiden, men det er vel verdt å huske på at Møllergaten 19 fungerte som hovedpolitistasjon under hele krigen. Her ble det utført helt ordinært politiarbeid. Folk stjal, drepte og voldtok under krigen også. Det kommer ikke fram i boken som i sin helhet konsentrerer seg om fengslet i bakgården.
Fengslet ble ledet av et par, tre tyske «direktører». I politimesterstolen – med tittel av «politipresident» satt Bernhard Askvig. Han er nesten blitt borte mellom de fyldige boksidene, men det er liten tvil om at han spilte en betydelig rolle både i forhold til fengslet og tyskerne. Han samarbeidet i svært stor grad med okkupasjonsmakten og gjorde hva han kunne for å «please» de som brukte «høy hilsen».
Boken åpner med å fortelle om Fridtjof Rol og hans arbeid med identifisering av lik nedgravd rundt Grini-leiren. Rol var politiførstebetjent og kriminaltekniker og gjorde et sjeldent solid og godt arbeid både før krigen og etter krigen. Han løp ikke nazistenes ærend og var senere med på å etablere laboratorieavdelingen ved Kriminalpolitisentralen – Kripos.
Vegard Sæthers bok inneholder så mye og forteller om så mange, og det er liten tvil om at denne boken er med på å utfylle et viktig bilde i politihistorien. Ikke minst er beskrivelsen av hvordan Møllergaten 19 så ut og var organisert av okkupasjonsmakten verdifull. Det er få som kan fortelle om dette i våre dager, og Sæther beskriver det hele kort og konsist i bokens første sider – som en innledning til det hele.
Denne boken er ikke stor og tung, men dens innhold veier tungt for etterslekten, for historien og for forståelsen av det hele. Det er med på å fylle ut bildet av vårt lands krigshistorie generelt og politihistorien generelt.
Jørn-Kr. Jørgensen