Eivind Sæther
De likviderte
Annen verdenskrig tar aldri slutt. Helt siden freden i 1945 er det kommet ut bøker om krigen i Norge 1940-45; mer eller mindre tunge verk som har fortalt og forklart – og foranledningen til – at Nazi-Tyskland invaderte Norge 9. april 1940.
Bøkene har fortalt og forteller om hendelser, opplevelser, skjebner – og hva som skjedde slik at det ble som det ble. Dette har utvilsomt vært med på å øke både samtidens og ettertidens forståelse for krigen og dens mange handlinger.
I denne vrimmelen av bøker har det også oppstått helter, og selv om noe både er lagt til og trukket fra i historiefortellingen, er det ingen tvil om at noen nordmenn bare tyngre bører enn andre og gjorde en jobb få var villige til å ta, selv om det var krig.
År om annet er det gitt ut bøker om disse karene også. De ble kalt for «rotter» og «rottefangere». Det var de som likviderte nazistene og nordmenn som på en eller annen måte bedrev en virksomhet som var uforenlig med norsk, demokratisk tankegang – og som på ulike måter samarbeidet med okkupantene og deres medløpere.
Bøkene som omhandler de verste jobbene har for en stor del beskrevet foranledningen til handlingen, men veldig sjelden med detaljer om hvem som foretok likvidasjonene. For en stor del var dette motstandsfolk – og noen andre – som kjempet for sitt fedreland med «dø om så det gjelder» som innstilling.
Nå – i 2023 – er det kommet en bok som i detalj forteller om hvem disse gutta var, hva de gjorde og langt på vei hva som skjedde med dem. «De likviderte» er tittelen på boken skrevet av Eivind Sæther. For den som liker å lese krigshistorie, er dette en bok midt i blinken. En skikkelig innertier.
Her får vi f.eks. vite hvem som drepte «politigeneral» Karl A. Marthinsen vinteren 1945. Marthinsen var sjef for både det nazistiske Statspolitiet og Hirden, og Hjemmefronten var redde for hva han kunne finne på i krigens sluttfase. Marthinsen var verken politimann eller offiser og kan best karakteriseres som «den gale general». – Marthinsen stod øverst på Nr. 24s (Gunnar Sønstebys) operasjonsordre fra England, og en vinterdag ble han skutt i sin tjenestebil i Blindernveien på vei til jobb. Av boken fremgår det hvem som tok livet av Marthinsen og at han fikk tildelt et eller flere skudd mens han lå i bilen. I nærheten befant Hjemmefrontens leder, Jens Christian Hauge, seg og overvåket det hele. For de fleste interesserte er dette nye opplysninger.
I det hele inneholder «De likviderte» mye nytt når det gjelder navn – også på hvem som ble likvidert. Boken er veldig lett å finne frem i, den er skrevet med et tilgjengelig språk og den er illustrert. Noen av navnene får på den måten et ansikt.
Noe som gir boken et ekstra løft er den stadig tilbakevendende professor Georg Waaler ved Rettsmedisinsk institutt i Oslo. Han opptrer i boken som en slags referanseperson som forteller og forklarer, og ved å trekke inn Waaler – som var tidens fremste rettsmedisiner – trekker han også inn instituttet som får «tause vitner i tale». Mangt kan fortelles gjennom ren rettsmedisinsk obduksjon.
Eivind Sæther har innhentet mesteparten av sitt materiale fra «Hjemmefrontmuseets hemmelige arkiv». Det tjener museets ledelse til ære at materiale er frigitt slik at flere – særlig yngre lesere – kan få innsikt i noe kun kunnskaper kan hjelpe til med å forstå.
Jørn-Kr. Jørgensen