Erlend Grøner Krogstad
T-banen. Sporene som skapte storbyen
T-banen i Norge er et Oslofenomen, mens Bybanen i Bergen er et Bergensfenomen. T-banen har hjulpet folk i Oslo til å komme seg ut, til å forflytte seg og til å kommunisere på tvers av bydelene. Det er som en drøm og et eventyr; alt ble enklere med T-banen.
I en spennende og morsom bok – «T-banen. Sporene som skapte storbyen» forteller Erlend Grøner Krogstad om T-banens fremvekst i hovedstaden. At T-banen ble et faktum, var ikke uten kamp.
En herre som het Christian Fredrik Mathisen og som til og med var sporveissjef i Oslo ville ikke ha T-banen. Han mente at bussnettet i byen gjorde – og ville gjøre – en like god jobb som en under- og overjordisk bane. Det viste seg at han tok feil. Men å se inn i fremtiden er det ingen som kan, selv om man er sporveissjef i Norges største by.
Men T-banen kom, og denne pennefører var med på byens første offisielle T-banetur. Det foregikk slik:
Det var våren 1966. Og husker jeg ikke helt feil, var det også en søndag. Jeg var 11 1 år og hadde hørt at T-banen skulle åpne fra Tøyen til Bergkrystallen. Kongen skulle være med!
Aj, kongen – vår alles helt selv om jeg både er født og oppvokst i hjertet av det sosialdemokratiske Norge – var kongen en mann vi alle så opp til. Å være kongetro var på en måte en plikt i vår gate ved Ola Narr. Og dessuten bodde ingen ringere enn statsminister Einar Gerhardsen i nabolaget, ikke bare nabolaget, men så å si i blokka ved siden av!
En eller annen fortalte meg at første T-bane gikk fra Tøyen, eller stoppet på Tøyen, eller tok med passasjerer fra Tøyen – og husker jeg ikke feil, og det kan det godt hende at jeg gjør, var det også gratis.
Jeg stakk hjemmefra og bega meg over sirkustomta ved Botanisk Hage, ned Ringgata til Tøyen T-banestasjon. Flott og staselig lå den der som en bunker jeg verken kjente eller ante noe om, med alt annerledes enn jeg hadde sett før.
Så inn og gjennom sperrene og et hav av mennesker. Ned på perrongen. Ingen kjente. Ikke noe, bare en følelse av redsel … og en sann følelse av at det var vått og dryppende der nede, nesten som i en gammel kjeller på Rodeløkka.
Plutselig en lyd; en helt ubestemmelig uvant lyd. Og på en, to, tre som Trollmannen fra Oz eller der omkring kom det røde toget glidende. T-banen! – T-banen med norske flagg i kryss foran og en eller annen blomsterkrans … Men kongen, hvor var han?
Jeg gikk om bord. Banen satte seg i bevegelse. Fortere og fortere. Helt uvanlig og helt annerledes enn trikken fra Trondheimsveien til Stortorvet. En stemme i høyttaleren med stasjonsnavn jeg aldri hadde hørt. Hvor bar nå dette?
Endelig fremme. Bergkrystallen. Ingen konge! Kom han ikke? Var han ikke med? Hadde han tatt en annen bane? Jeg så ham ikke og var skuffet …
Da T-banen nådde sitt bestemmelsessted og stoppet for å kjøre tilbake, løp jeg fra den ene perrongen til den andre og sikret meg sitteplass. Dunk, dunk … Så kjører vi. «Pass fingrene!» Før jeg ante var vi igjen på Tøyen. Jeg spurte medpassasjeren om vi var der og fikk bekreftende svar. Jo, Tøyen – mitt håp og mitt hjem.
Der var vi. Dørene åpnet seg, og jeg løp ut og oppi sola. Kongen var ikke å se. Jeg kom hjem og fortalte om turen til mor og far rundt middagsbordet.
Heldiggris, sa far. – Si fra neste gang!
T-banen kom og T-banen ble til glede for oss alle, og å lese om hva T-banen har betydd for Oslo, er en studie i både demografi og geografi. Spennende, interessant og lærerikt. Dessuten sporene finner stadig nye veier – både til Fornebu og andre områder som er på tegnebrettet. Alt begynner med en tanke, og tanken er sådd ... for lenge siden.
Med Erlend Grøner Krogstads bok kan jeg si at det ikke er et kjedelig øyeblikk. Og mens du og jeg leser, tvinger Bybanen seg frem i Bergen – enten det blir over Bryggen eller ikke. Diskusjonen går videre i de tusen hjem – og i mellomtiden må vi bare leve.
Jørn-Kr. Jørgensen