Christopher S. Harper
Det ufullstendige oppgjøret
«Det ufullstendige oppgjøret» heter en bok av Christopher S. Harper som nå foreligger og som – igjen – tar for seg landssvikoppgjørets behandling av de som deltok i forfølgelsen av jødene i Norge under annen verdenskrig. Denne vinteren er det både bok og TV-serie om emnet, så det må sies å være godt dekket. I tillegg finnes det hundrevis av bøker og artikler som forteller om det samme.
Forskjellen i foreliggende bok er at her har forfatteren tatt for seg 24 av de meste kjente sakene og beskrevet dem, hva de aktuelle personene gjorde i forbindelse med arrestasjonene og hva som ble deres dom. På mange måter er dette en grei oversikt som danner bakgrunn for å forstå hva den enkelte var med på; noe som ellers kan være vanskelig å få oversikten over fordi det er beskrevet fragmentert mange andre steder.
Det store spørsmålet er: Kommer det frem noe nytt? Jeg er redd for at svaret er nei. Enda er f.eks. ikke «gåten» om politiinspektør Knut Rød besvart. Hva var det som gjorde at den organisatoriske hjernen bak jødearrestasjonene ble frikjent – og at han fikk stillingen sin i politiet tilbake og fikk fortsette til han ble pensjonert på vanlig måte. Flere av de andre Christopher S. Harper omtaler ble dømt til døden og skutt; «fremst» blant dem, Vidkun Quisling.
Et interessant tilfelle, er Ragnvald Kranz. Han fikk i oppdrag under parolen om morgenen 26. november i Statspolitiets lokaler i Kirkeveien å sørge for at syke, handicappede og gamle jøder ble transportert til Amerikalinjen kai hvor slaveskipet «Donau» ventet med avgang til Stettin og videre med tog til konsentrasjonsleirkomplekset Auschwitz-Birkenau. Men det gadd han ikke være med på – han hadde kanskje ikke psykiske krefter til det? – og reiste isteden til Berg interneringsleir hvor han sørget for at de fleste av de jødene som var der ble transportert til kaia. Han saboterte på en måte ordre, uten at det fikk noen konsekvenser. Det er faktisk en etisk betenkelighet som ikke er utredet nok i norsk krigshistorie. Christopher S. Harper gjør det heller ikke, selv om han skriver at «sjefen sjøl», den svulstige «politigeneral» Karl A. Marthinsen i ettertid kritiserte Kranz for at han ikke gjorde som han fikk beskjed om.
En annen som omtales er statspolitibetjent Mathias Løvstuhagen som trekkes inn i denne listen – uten grunn så langt jeg ser det. Løvstuhagen ble selv arrestert og sendt til Sachsenhausen hvor han satt til freden og ble senere offiser i Forsvaret. Hans «vandring» var slik: Arrestasjon 4. juni 1943, overført Møllergata 19 med fangenummer 4708 og satt der
fra 23. juli 1943 til 23. juli 1943. Overført derfra til Grini med fangenummer 12226 og satt der fra 23. juli 1943 til 9. desember 1943, han ble så overført til Sachsenhausen med fangenummer 74259 og satt til freden.
Jo, det er mangt og mye i denne boken som er interessant å lese – og Harper skal få kudos for å ha systematisert dette og gitt det en form og en oversikt som interesserte kan bruke, sjekke og lese selv i sin interesse for krigshistorien.
En stor del av boken er også viet den økonomiske siden av jødeforfølgelsene. Dette er selvfølgelig også svært interessant stoff, men kommer det frem noe nytt som ikke er presentert og kommentert tidligere?
Igjen er det nyttig å få store deler av dette plassert et sted, og det er Harpers fortjeneste at han har gått inn i det og gitt det en presentabel form som leseren kan gripe – og langt på vei forstå.
Christopher S. Harper konkluderer med at de som stod bak rettsoppgjøret ikke tok innover seg at det hadde funnet sted et folkemord i Norge. På denne bakgrunn hevder han at det norske rettsoppgjøret var et ufullstendig oppgjør.
Diskusjonen går videre i de tusen hjem.
Jørn-Kr. Jørgensen