Frode Kristoffersen og Kjetil Hatlebrekke
Etterretning
Etterretningstjenesten i Norge har tradisjonelt vært noe av det mest hemmelige i samfunnet. Ingen skal vite og ingen skal kjenne noen som jobber der. Det de bedriver har vært – og er – strengt hemmelig og vel så det. Slik må det være i et demokrati som vil beskytte seg selv og være aktive for å avdekke mulige farer og angrep.
Boken «Etterretning – oppdragene, menneskene og faget – fra innsiden av den norske etterretningstjenesten» av Frode Kristoffersen og Kjetil Hatlebrekke – letter litt på sløret og forteller noe om Etterretningstjenestens arbeid og operasjoner. Det er i utgangspunktet klinkende klart at det begrenser seg, så en direkte guidet tur i norsk etterretning inneholder ikke denne boken, men mange får vite mye de ikke visste. Det er nyttig og interessant for leseren og modig gjort av de to forfatterne.
Etterretningstjenesten mantra er «å tenke det utenkelige». Det gir perspektiver som kan skremme hvem som helst i en verden hvor krigen i enkelte land raser og hvor vi ikke vet når og hvor neste angrep kommer. Det samme gjør seg gjeldende på mange området – f.eks. innenfor cyberkriminalitet. Det er ingen grenser for det, og bare fantasien kan demme opp for det utenkelig. Men her skal Etterretningstjenesten være i forkant. Det er klart det krever ressurser og kvalifisert mannskap – både soldater og offiserer.
Gjennom bokens kapitler får vi bli med ut i felten og langt på vei oppleve hvordan det er og føles – enten det er på Balkan eller et annet urolig sted hvor norske etterretningsfolk har jobbet. Å stå i denne tjenesten må nødvendigvis være et stort psykisk press som også krever stor fysisk styrke, men å tro og tenke at enhver etterretningssoldat er å sammenlikne med en uniformert utgave av James Bond, er ikke bare skivebom, men langt utenfor de faktiske forhold. Å drive etterretning er hardt arbeid både ute i felt og på analysesiden. Etterretningsopplysninger må som regel analyseres for at de skal ha noen verdi.
Boken gir leseren et spennende innblikk i norsk etterretning og de to forfatterne forteller så langt de kan uten å bryte taushetsplikten om virksomheten og sitt arbeid. Boken er gjennomgått av Etterretningstjenesten før den gikk i trykken, men tjenesten kommenterer ikke så mye som et punktum. Alt står for forfatternes regning – og risiko.
Det har så vidt vi vet ikke vært skrevet en slik bok tidligere fordi Etterretningstjenesten har holdt kortene tett til brystet. Samfunnet skulle ikke engang vite hvor de hadde kontorer, men den som visste, den visste – og i boken fremgår det også at Etterretningstjenestens kontorer lenge lå i en sidegate på Grønland i Oslo i et anonymt bygg med en ussel ringeklokke. Den som visste, visste.
Det er grunn til å hilse denne boken velkommen i den norske bokfloraen. Den åpner opp om noe de fleste ikke vet noe om og er med på å gjøre det norske samfunnet til et tryggere sted å bo. Det at noen passer på og er klare, er alltid noe å være takknemlige for.
Det er kanskje der Etterretningstjenesten har sin største oppgave og berettigelse.
Jørn-Kr. Jørgensen