Jan Ove Ulstein
Oppbrotsteologi på det lange 70-talet
Den sosialetiske vekkelsen i Norge kaster godt lys langt inn i vår egen tid. Gjennom den møtte mange mennesker seg selv – og noen «kom til tro» som det gjerne heter. Dette og mye, mye mer har Jan Ove Ulstein skrevet en imponerende bok om «Oppbrotsteologi på det lange 70-talet» i Cappelen Damm Akademisk-serien Religionsfaglig Profil. Foreliggende bok er seriens utgivelse nummer 44.
70-årene – ofte med sitt utspring i 1968 og 68-generasjonen – skapte en helt ny æra i Norge og mange steder i Europa. I Tyskland var det store studentdemonstrasjoner - og innimellom var det både terrorister, Vietnamdemonstrasjoner og mye annet som samlet drev både samfunnet og mennesket fremover.
Som kiler i dette kom frigjøringsteologien, marxismen og ikke minst sosialetikken inn i bildet – om ikke som nye, så som fornyede elementer i verden, så å si.
Hele 1970-tallet er komplekst sammensatt og krever nye og nøyere analyser for å bli forstått. Det er langt på vei dette Jan Ove Ulstein forsøker på – og den ene analysen er verken riktigere eller galere enn den andre. Den handler nemlig om svært ofte unge mennesker som tok livet sitt på ulike måter og innfallsvinkler på alvor. Det avkrever respekt. Det forteller nemlig om tenkende mennesker.
Selv kom jeg inn i den sosialetiske vekkelsen på en spennende måte som ga meg verdier for resten av livet. Jeg vokste opp på Oslos østkant, midt i en middelmådig aktiv arbeidermenighet på Sofienberg hvor hjelpepresten het Øyvind Foss. Han hadde vært korrespondent for bl.a. Dagbladet i Berlin under studentopprøret i 1968, og nå var han prest i «Gerhardsenland» (landsfaderen bodde faktisk i menigheten med adresse Sofienberggata!).
Med strømninger, tanker og ideer fra Europa, tok pastor Foss unge, som siden ble hans konfirmanter, inn i en verden av sosialetikk og diakoni hvor det handlet om ikke bare nestekjærlighet, men nestekjærlighetens virksomhet og virke.
Dette resulterte gjennom menighetens ungdomsklubb i et slags diakonat hvor oppgaven var å finne og hjelpe gamle og syke på ulike måter. De fleste vi fant og som trengte det, fikk ulike typer hjelp. Den gangen var ved og koks mer aktuelt i bygårdene enn det er i dag.
Så kom julen 1970. Vi tenkte vi kunne lage et arrangement for uteliggere i menighetshuset. Så tenkt, så gjort. Med pastor Foss i spissen laget vi betasuppe og fikk ingredienser fra lokale forretninger. Vi fikset og ordnet – og inviterte. Det kom 18 mennesker; 18 kalde sjeler som fant mat, varme og en julepresang en kald julekveld. Sosialetikk og diakoni hånd i hånd. Vi gjorde det enkelt.
Men dette vokste på seg og fortsatte neste jul, så i 1972 og -73. På det meste hadde vi over 100 innenfor dørene på julekvelden. I 1. etasje innredet vi en sovesal, og i «festsalen» var det bespisning og underholdning, gang rundt juletreet og pakker. Da klokka ble 23.30 var det tid for midnattsmesse i Sofienberg kirke. Pastor Foss talte og pekte på det viktigste – kjærligheten.
For mange som var med av hjelperne fra ungdomsklubben, var dette en form for oppbruddsteologi. Det skapte mening i livene våre – og for flere har denne meningen vedvart til 2022 og fortsetter. Det viser at det nytter og at oppbrudd ofte skaper noe nytt, noe bærekraftig, noe som holder fordi det er selvopplevd.
Akkurat min opplevelse med den sosialetiske vekkelsen skriver ikke Jan Ove Ulstein noe om, men han tangerer så vidt Øyvind Foss. Det er da noe å knytte denne omtalen til og noe som gjør hele den flotte boka håndgripelig.
Dype analyser av mer eller mindre intellektuelle «forståsegpåere» som befant seg i ytterkanten av dette, har også en slags berettigelse. Men vi kommer aldri utenom at «den kjenner hvor skoen trykker som har den på». I mitt tilfelle var ikke noe «trykkende»; det var utviklende,
spennende og ga livet innhold.
Og det holder; også i 2022!
Jørn-Kr. Jørgensen