Kadafi Zaman
Den norske drømmen
Det er få yrker som fører til så mange opplevelser som journalistyrket. Den ideelle reporter skal alltid være på farten på jakt etter nyheter og annet som kan formidles videre til offentligheten. På sett og vis er den gode journalist vår alles både øyne og ører, og det som formidles skal være så sant som overhodet mulig. Den journalisten som ikke formidler sannheten enten via radio, TV eller trykte medier mister fort både tillit og troverdighet. Da kan vedkommende fort være ute av dansen.
En av de mest troverdige journalistene de 15-20 siste årene, er Kadafi Zaman fra Lier, født i Drammen av pakistanske foreldre fra Punjab. I boken «Den norske drømmen» forteller han om sitt journalistliv på godt og vondt, om reiser, episoder, hendelser, men fremfor alt om det han kan og behersker best – formidling av nyhetsstoff.
Å være nyhetsjournalist har mange fordeler. Man får så godt som alltid være med i begivenhetenes sentrum, man får se og oppleve og leve med i og med det som skjer. Med det som utgangspunkt er det ikke underlig at de journalister som er anlagt for det, elsker jobben sin. Det formidler Kadafi Zaman ganske klart på de 195 velskrevne og engasjerende sidene.
Det er vanskelig å la være å lytte når Kadafi er på skjermen og formidler hva som skjer. Engasjerende, veltalende, direkte, klar i spørsmålstillingen og god i kommentaren. Det er slik det skal gjøres, men så har han gått gode skoler i både Drammens Tidende og VG. Læringskurven for en journalist er ofte bratt, fordi han – eller hun – må sette seg inn i en sak på 0,0 og ofte gå direkte på der det en snakk om radio eller TV. Å mestre dette er en kunst. Den behersker Kadafi Zaman.
Boken har også en undertittel hvor det heter: «Om bestefars Punjab, nyhetsjakt i farlig farvann og kjærligheten til landet vårt». Enkelt, elegant og med sans for spennende detaljer forteller Zaman. Et klart og tydelig språk tar leserne med rundt i verden og vi får oppleve nærheten til det han formidler.
Personlig kjente jeg meg godt igjen i det han forteller fra Jemen, fra hovedstaden Sana. Og jeg kan skrive under på det han skriver – mangt og mye kan fortelles, men Jemen er noe for seg selv. Det er 40 år mellom hans og mitt besøk i det krigsherjede landet, men slik som Zaman forteller det er ikke noe forandret. Det handler om tutende, små lastebiler, store motorsykler, khat-tyggende menn med store dolker i beltet, om forskremte, ofte sultne, barn – og om en altfor stor mengde våpen. Bare det siste kan få en garvet journalist til å bli skremt og tenke meget lenge over hva som skrives og rapporteres.
Men alt dette – og mye, mye mer – forteller Zaman om i sin bok. I bruddstykker får vi også møte mannen der han forteller om seg selv, sin familie og om sin bakgrunn. Det er interessant og en viktig del av norsk innvandringshistorie fordi hans far var en av de første pakistanske innvandrere til Norge. Historien er en historie om slit, om arbeid og om suksess. På den måten blir Kadafi Zamans bok også en slags kulturhistorie som svært mange kan ha glede og nytte av å lese.
Helt til slutt i boken skriver Zaman at han tror det som vil merke oss i fremtiden er våre verdier. Det har han utvilsomt helt rett i – våre verdier, omsorgen og kjærligheten til hverandre.
Jørn-Kr. Jørgensen