Erik Thomassen
De valgte å slåss
Fra 9. april til 1. mai 1940 – i ca. tre uker – var 4. divisjon av den norske hær bestående av 6-7 000 mann aktive ulike steder på Vestlandet og noen steder lenger øst i det flere regimenter og andre ble tatt opp i divisjonen. Dette utgjorde det som ble kalt «Vestlandshæren». Denne hæren – som altså bestod av mye og mange – har historiker Erik Thomassen gått nærmere i sømmene og skrevet bok om med tittelen «De valgte å slåss».
«Vi blir aldri ferdige med annen verdenskrig i Norge», sier de som har rede på slikt. Thomassens bok er et bevis på at det stemmer. På ikke mindre enn 547 sider forteller han om krigen og ulike krigshandlinger – både fra et slags metaperspektiv og ned på detaljplanet. Det er blitt en spennende, engasjerende og lærerik bok som inneholder stoff som ikke er kommet så godt frem tidligere. I Norge mangler vi ikke fortellinger om krigen, og det skal etter hvert godt gjøres å løfte frem nytt og ukjent stoff. Men dette makter Thomassen, og fra forlagshold fortelles det at boken allerede er inne i sitt 2. opplag kun etter kort tid på markedet. Det forteller også at publikum fremdeles er interessert i denne typen litteratur, noe som bygger opp under postulatet om «at vi skal aldri glemme». Det tjener forfattere som Erik Thomassen til ære – og oss andre til gavn.
Boken er full av detaljer. For å følge utvikling de ca. tre ukene «Vestlandshæren» fungerte, er dette noe som beriker og fyller ut den øvrige historien. Krig handler dessverre også om tap av menneskeliv, og i et tillegg bak i boken redegjør Erik Thomassen for hvem som falt.
Mange personer er omtalt, og jeg skal nøye meg med en, nemlig oberst Gudbrand Østbye. Han gjorde som så mange andre sitt beste under felttoget, både for sine mannskaper og omgivelsene. Etter kapitulasjonen ble han sammen med ca. 500 andre offiserer internert på Grini. Østby ble valgt til deres leder og forfattet der sammen med andre et program som hadde som mål å endre statsstyringen i Norge.
Da freden var et faktum i mai 1945 og nye generalstillinger skulle besettes, ble Gudbrand Østbye forbigått fordi han hadde blandet seg inn i en type politisk arbeid som ikke var forenlig med norsk politikk – verken før krigen, under krigen eller senere. Historien om dette forteller Erik Thomassen om i denne boken i tillegg til en rekke andre episoder som er med på å fylle ut et bilde av hva som skjedde i de fem virkelig viktige årene i norsk historie. Det er interessant lesestoff for den som er opptatt av slikt.
Fordi denne boken er omfangsrik i størrelse og omfattende hva gjelder innhold, lønner det seg å ta litt av gangen. På sett og vis vil denne boken bli et standardverk om «Vestlandshæren» som vil bli stående i bokhyllene i både øst og vest i flere generasjoner. Noen vil kjenne seg igjen i det som blir formidlet, mens andre vil nikke gjenkjennende til historier de har hørt før – og kanskje nå får dem bekreftet.
Krigen i Norge er over og våpnene er lagt ned. De som kjempet og slåss for freden og Norges sak, skal aldri bli glemt. Takket være bl.a. Erik Thomassens bok lever de videre.
Jørn-Kr. Jørgensen