Cecilie Hellestveit
Ulykkelige Arabia
En sommerdag i 1979 landet jeg på flyplassen i Nord-Jemens hovedstad Sanaa. Jeg kom fra Nairobi i Kenya hvor jeg hadde vært på reportasjetur til flere land i Afrika. Nå ventet Nord-Jemen. Landet var den gangen satt sammen av Nord- og Sør-Jemen, og i Nord-Jemen hadde den norske hjelpeorganisasjonen Redd Barna flere prosjekter. Det var disse jeg skulle besøke – bl.a. en koloni for spedalske barn og et helsesenter for mor og barn.
Å komme fra en velregulert hovedstad i et afrikansk land til Sanaa den gangen, var som å reise 100-200 år tilbake i tid. Her var ikke noe på stell. I gatene – hvor det fløt av søppel, skrammel og skrot – dundret det små og store lastebiler forbi i gatene med det jeg fort forstod var soldater med maskingevær, men uten uniform. De satt med maskinpistolene foran seg mellom beina med et humpete lasteplanunderlag til støtte og kunne fyre av en salve når som helst. Mange av soldatene var barnesoldater – 12-13 år. De fleste av dem tygget khat-blader som gir en kunstig stimulans som i store doser likner litt på amfetamin.
Jeg ble innkvartert i kjelleren i et hus jeg ikke ante hva var. Jeg fikk anvist en slitt madrass med et gråhvitt laken og noen ulltepper. Soda stod på et bord ved siden av. Middag den kvelden bestod av kokt geitekjøtt og ertestuing pluss litt kokt ris. - Jeg la meg tidlig, og våknet av kløe på brystkassen. Jeg hadde fått lus!
Jeg fikk gjennomført mine reportasjer i løpet av noen dager med turer til byene Gibla og Taiz, og da jeg kom til Norge ble jeg fort kvitt lusene – men amøbe-dysenterien levde sitt liv i tarmene mine i flere år etterpå.
Likevel – det var spennende i Jemen. Men det var også fattig, utrygt, skittent, usikkert, vanskelig å få gitt beskjeder og nesten umulig med organisert transport. «Jemen er Jemen» har jeg tenkt i alle år etterpå – og i 1990 ble nord- og syd til ett land.
Det er dette landet Cecilie Hellestveit har skrevet bok om. «Ulykkelige Arabia – verden etter Jemen» heter en nærmest juvel av en bok som ikke bør gå interesserte i den arabiske verden forbi. Her er det mye å hente og mye å lære, og med drøssevis av spennende detaljer skriver Hellestveit meget frimodig om Jemen; politisk, sosiologisk, kulturelt og hun setter landet inn i en slags sammenheng hvor også Norge og norske forhold berøres.
Å skrive bok om Jemen er kan være en forvirrende oppgave. Landet er så sammensatt at det er ikke gjort i en håndvending å forstå så mye av det. «Den arabiske våren» er nok kommet svært kort i Jemen. Landet er ukjent for de fleste av oss, og nyhetsformidling fra Sanaa er ikke hverdagskost, i hvert fall ikke i norske medier.
Den som er interessert i Jemen spesielt og arabiske land generelt, gjør klokt i å lese Cecilie Hellestveits bok. Det skal ikke forundre meg mye om den kommer til å bli stående som et slags standardverk for denne delen av verden. Langt på vei handler fred om forståelse.
Men å skape fred i et land hvor så godt som alt er styrt av klaner og underklaner hvor det ofte er de usynlige bindingene som teller mest – uansett hva det gjelder – gjør situasjonen ikke bare sammensatt, men uhyre kompleks. Denne boken er likevel et skritt i riktig retning for å forstå noe om hva det handler om.
«Jemen er brutale greier», skriver Hellestveit. Med den setningen samler hun store deler av de faktiske forhold. Hun skriver lett, engasjerende og interessant – og forteller at bokens innhold også skjuler en diagnose. «Vi ser ikke jemenitter verken på Gardermoen eller i Storskog.» Hva kommer det av?
Det er videre et åpent spørsmål om konflikten i Jemen lar seg løse. Også dette skriver Cecilie Hellestveit om. Å følge hennes tankerekke er en lærerik prosess.
Boken inneholder forklaringer, tidsoversikter og kart som gjør det mulig for den interesserte leser å følge med fra første bokstav til siste punktum. Ingen tvil om at boken engasjerer.
Jørn-Kr. Jørgensen