Kamzy
Din kamp er min kamp
Jeg er imponert over Kamzy som er varaordfører for Arbeiderpartiet i Oslo. Søndag 27. mars 1988 ble hun født på Jaffna Hospital nord i Sri Lanka. Om klokketårnet et kort steinkast fra hotel Ashok omtrent midt i byen slo tre ganger tre slag denne dagen, vet jeg ikke, men det kunne de godt ha gjort av glede og begeistring. Hennes navn er Kamzey Gunaratnam.
Til verden denne dagen i mars kom nemlig ei jente som skulle vise seg å vokse mer enn de fleste og som hadde så mye i seg da hun fikk muligheter til å utvikle det, at da hun kom til Norge ble hun via skolegang og mye annet valgt til varaordfører i Oslo. Nå foreligger det en bok om hennes liv - «Din kamp er min kamp» heter den. Hun har hatt hjelp av forfatter Martine Aurdal i skriveprosessen. Det er en sterk bok.
Innledningvis, og faktisk gjennom så godt som hele boken, forteller Kamzy om hvordan det er å være tamil; først i Sri Lanka, så i Norge. Hun ble født inn i et krigsherjet land hvor krigshandlinger hadde foregått siden 1972 da Liberation Tigers of Tamil Eelam (LTTE) gjorde krav på sitt «tamil homeland» - sitt tamilske moderland – som de så godt som ble radert ut av da britene reiste hjem i 1948 og tamilene mistet store privilegier både innen språk og utdannelse. Shinala ble innført som det eneste tillatte språk – noe som regjeringen i Colombo ved statsminister Bandaranaike gjentok ved «the Sinhala Only Act» i 1956 som har skapte store forskjeller og undertrykkelse av det tamilske folket, ikke bare Jaffna, men over store deler av det lille landet sør for India.
Dette resulterte i en blodig borgerkrig mellom tamilene i nord med hovedsete i Jaffna og singhaleserne i sør med hovedsete i Colombo. «80 000 mennesker ble drept», skriver Kamzy. Det tviler jeg på. Tallet må være 300 000 om ikke mer?
Med drapet på Velupai Prabhakaran – som var Tamil-Tigrenes leder og fører – var krigen så godt som over, og tamilene fikk igjen plass i Parlamentet. Men Sri Lanka blør fremdeles etter en blodig terrorkrig som varte i mange, mange år.
Dette ble Kamzy født inn i – midt i terrorens malstrøm. Dårlige odds, kan man si, men materialet hun var skrudd sammen av som arv fra sine foreldre og besteforeldre og generasjoner før det ga henne en sjelden oppdrift som forunderlig nok kom Norge til del. At Norge i mange, mange år før Kamzy kom til verden drev et lite fiskeriprosjekt og helsesenter i landsbyen Thoppukadu på øya Karainagar på Jaffna-halvøya, nesten så langt nord du kan komme i Sri Sri Lanka før du er i India, er utviklingshistorie. Men slik var det. Cey-Nor Development Project het virksomheten. At Anthony Rajendram – som trolig var den første Sri Lankeseren som kom til Norge – og som Kamzy forteller om i sin bok – også var knyttet til dette, forteller hun ikke.
Men Kamzy forteller mye annet og om hvordan det var å bo i Norge versus det å være tamil og ha foreldre som var bunnet i tamilsk hindutradisjon. Her har leseren mye å lære, for dette er noe vi sjelden eller aldri får innblikk i. Skal vi forstå andre kulturer, må vi kunne noe om menneskene; deres seder og skikker. Kamzy og hennes medforfatter formidler noe av dette.
Vi følger Kamzy på skolen – hvor hun gjorde det middelmådig. Det virker som om skole på sett og vis var en «dyd av nødvendighet» for henne, men på tamilskolen i Groruddalen var hun på hjemmebane. Dette like hun – ikke minst å danse. Men å lære om hinduguder og religion, var ikke denne største interessen. Men livet utviklet seg og ville noe med henne – og etter et møte med politikeren Raymond Johansen – som da var statssekretær - fikk hun øynene opp. Han oppfordret henne til å engasjere seg dersom hun ville noe. Det ville Kamzy.
Hun ble aktiv i sitt lokale Arbeiderpartilag, og for å gjøre en lang historie kort, ble hun via en uendelighet av lokale partimøter og mye annet, innvalgt i Oslo bystyre i 2007. I 2009 ble hun valgt til leder av AUF i Oslo og siden 21. oktober 2015 har hun vært varaordfører i hovedstaden. Dette er ikke noe annet enn en prestasjon, og kan neppe basere seg på tilfeldighetenes spill, men på aktivitet, kunnskap og godt politisk håndverk. Det er lett å la seg imponere – og det bør man.
Kamzy kom til Utøya ved nærmest en tilfeldighet. Hun forteller selv i boka om en telefonoppringning fra partikontoret som oppfordret henne til å være med. Men hun ville ikke ligge i telt. Hun likte seg ikke i campingmodus, så det ble ordnet med en inneplass til henne i et av husene – og greit nok var det. Vi er alle ulike.
På den skjebnesvangre dagen 22. juli 2011 hadde hun vakt i AUF-kiosken hvor de solgte T-skjorter o.l. En venn viste henne en tekstmelding om terroranslaget mot Regjeringsbygget og etter en stund hørte hun smell på Utøya som liknet på skudd. - Det ble klart at det var en eller flere som gikk rundt og skjøt og at en av dem skulle være kledd som politimann. Hun kom seg i dekning, fortsatte Kjærlighetsstien og kom seg til vannet ved Stoltenberget hvor hun la på svøm mot land. Midtveis omtrent ble hun og en kamerat plukket opp av en båt og de kom seg til land og derfra til bensinstasjonen ved Sundvollen hvor hun fikk ringt sine foreldre og sagt fra om at hun var i live. Kamzy var en av de første av de overlevende fra Utøya som ble reddet. 69 ungdommer ble drept.
Ganske detaljert og saklig forteller hun om hva hun opplevde på Utøya denne dagen. Veldig realistisk og ikke sentimentalt. Her legger hun en verdifull historie på bordet som bør leses av den som er det minste i tvil om alvoret i situasjonen. «Jeg ville bytte livet mitt mot hvem som helst av dem som ble drept på Utøya», skriver hun.
Og slik fortsetter Kamzy å fortelle om og fra sitt korte og innholdsrike liv – fra politikk i Norge, en sjelsettende sommerfest i FAFO på Grønland til en lang reise hun foretok til flere byer i Sri Lanka. Vi får følge henne på denne reisen i møtet med aktive mennesker som vil noe med sitt land og sitt folk, og som kjemper en kamp hvor de drar seg selv opp etter håret for å makte livets mange krav. Det er en tøff hverdag i dette fattige utviklingslandet seks grader nord for Ekvator.
Endelig inneholder denne boka et svarbrev til Anders Behring Breivik – mannen bak attentatene i Regjeringsbygget og på Utøya 22. juli 2009. Brevet fra Breivik er datert 2. desember 2019. Han ber om nåde og benådning. I sitt svar til Breivik skriver Kamzy noe av det viktigste i denne saken: «Problemet er at du verken vet hvem du vil beskytte, eller hvem eller hva du bekjemper». Det er nok er meget riktig og viktig observasjon.
Denne boken er neppe det siste vi hører fra Kamzey Gunaratnam. Hun er beskrevet som «en uslepet diamant». Alt taler for at dette er riktig. Det skal bli spennende å følge henne i årene som kommer både i og uten politikken.
Det er langt fra Jaffna nord i Sri Lanka til Oslo. Jeg er glad for at hun kom nettopp hit når livet gjorde det vanskelig for henne å vokse opp mellom kokokspalmer og palmyratrær ved Det indiske hav.
Boken er kort og godt et spennende stykke arbeid av både Kamzy og Martine Aurdal.
Jørn-Kr. Jørgensen