Et noe annerledes julehefte

Takk og lov! Juleheftenes tid er så langt fra forbi. Det var noe som manglet hjemme i stua i min barndom hvis ikke «Tyrihans», «91 Stomperud», «Vangsgutane» og er par andre for voksne var på plass på salongbordet i stua når julen ble ringt inn. Da satt vi – min bror og jeg – og bladde, leste og bladde, knakk nøtter, spiste fiken og dadler og drakk champagnebrus og leste julehefter. Da var det jul. Dette var før fjernsynet kom inn i de tusen hjem, så juleheftene hadde – tør jeg mene – gode lesere i oss.

Så gikk tiden. Vi ble voksne. Flyttet ut. Og tradisjonen med juleheftene forsvant. Når jeg år om annet har sett et julehefte har det vært i bokhandlernes hyller og i supermarkedets ofte enorme tilbud av «kulørt presse». Der har 91 Stomperud sammen med mange andre bodd og blitt skiftet ut år om annet. Meg har han ikke forstyrret.

Men så dukket det nylig opp et julehefte som fanget min interesse: «Glædelig Yule!» heter det med undertittelen «Minner og hilsener fra det norske Amerika.» Dette er en ny variant som nå har sett dagens lys. 96 sider i solid julehefteformat spekket med inntrykk, minner, gamle annonser, tekster og bilder fra det norske Amerika under Håvard Mossige og Cynthia Elyce Rubins redaksjon. Interessant. Annerledes.

De nyeste tallene forteller at ca. 1 million nordmenn utvandret til Amerika fra ca. 1830 til ca. 1950, og det er sagt at det bor flere mennesker i Amerika med norske aner enn i Norge. Det er en morsom tanke. Vi kunne altså vært over dobbelt så mange her i landet!

Dette juleheftet begynner så å si på begynnelsen ved Leiv Eiriksson oppdagelse av Amerika. Og på de flotte sidene trekkes det frem minner og eksempler gjennom hele Amerika der hvor nordmenn slo seg ned og fant sine hjem. Det var et slit mange ganger, men nordmennene var arbeidsomme og satte sitt preg på det nye landet. Sterkt religiøse var også mange av dem.

Tradisjonelt holdt nordmennene seg til noen få ting – hverandre, kirken, maten og den norske kulturen. Det finnes mange eksempler på nordmenn som utvandret som aldri lærte seg engelsk. Det var ikke nødvendig. De levde og bodde i sin egen sosiale omgangskrets, så det var ikke nødvendig å lære seg noe annet. Men med årene har dette selvsagt forandret seg, og en lang periode var det mange innvandrere som snakket begge språk – og radbrakk etterhvert den norske egenarten; noe som gjorde at det var klokest å snakke engelsk.

Det norske amerika kan godt karakteriseres som en slags enhet med mange, mange små enheter. Tyngdepunktene lå på Østkysten, i Midt-Vesten og i nord på Vestkysten. Men – det har opp gjennom tidene bodde nordmenn over hele Amerika. Det er likevel i Minnesota det finnes et tilnærmet norsk «universitet» –nemlig St. Olaf College.

Aviser har det derimot vært svært mange av – i Seattle var Western Viking det nordmenn leste, i Minnesota var det Minnesota-posten, i Chicago var det Vinland og i New York ble Nordisk Tidende utgitt hver torsdag. Men nesten over alt hvor nordmenn slo seg ned, ble det laget en avis – om den var aldri så liten. Det trykte ord har derfor alltid stått sterkt blant utvandrede nordmenn.

De to forfatterne har derfor hatt et rikelig utvalg å øse av når de har laget et julehefte med minner. Det bugner av gamle kort, gamle annonser, bilder, tegninger og historier. Det er godt gjort å ha samlet så mye over en så lang tidsperiode – med et Atlanterhav i mellom.

Jeg synes Glædelig Yule! er et julehefte å kose seg med «når nettene blir lange og kulda setter inn». For meg vil det høre med til julelektyren, men ikke bare det – jeg vil ta det frem og lese det hele året. Det svømmer nesten over av informasjoner og opplysninger som hvem som helst kan ha glede av å lese når som helst.

Dette var gode saker mellom to permer. Glædelig Yule!

Jørn-Kr. Jørgensen