Ben Macintyre
Spion og forræder
For den som liker spionlitteratur fra virkeligheten er Ben Macintyres bok «Spion og forræder» midt i blinken. Denne boken handler nemlig om noe så sjeldent som også norsk spionasje i et internasjonalt format.
Men først: Spionasje er noe de fleste mennesker ikke beskjeftiger seg med. For mange er bare ordet «spionasje» til å snu seg bort fra og si «njet, not for me». Og det kan så være, men faktum er at aldri har verden vært mer spioninfiltrert enn i dag.
Så: Denne boken handler for en stor del om spionen Oleg Gordijevskij som hoppet av KGB-karusellen og gikk i MI5 (den britiske sivile etterretningsorganisasjonens) tjeneste. Bak hans avgjørelse om å hoppe av lå det en lang prosess – fra å være topp etterretningsmann, offiser, representant og spion på vei mot de høyeste stillinger innen KGB, hoppet han av, sa «dasvidanja» til det russiske systemet og flyktet til England.
På en helt spesiell måte knytter Oleg Gordijevskijs liv seg også til Norge og norske forhold. Det var nemlig ham – iflg. foreliggende bok – som kom med de første tipsene som førte til avsløringen av både Gunvor Galtung Haavik og Arne Treholt.
I KGB-senteret i Moskva visste de godt hvem som var deres spioner og fortrolige, og når Oleg Gordijevskij en dag på en forunderlig måte fikk innsyn i dette, valgte han med sin vaklende tro på Sovjet å si fra. Det var dristig, kanskje modig, men fremfor alt redelig i forhold til det at han faktisk skiftet syn «fra Øst til Vest».
Å avsløre spioner er selvsagt ikke gjort i en håndvending. Det krever etterretning og sikkerhet fra den som gjør det, og det krever mer mot enn en vanlig varsler. Å avsløre spioner er varsling i høyeste potens. Følgene kan blir mer enn katastrofale.
Alt dette og mye, mye mer handler Oleg Gordijevskijs historie om. I tillegg får vi gjennom sidene et lite innblikk i KGBs virksomhet og organisering. Ikke siden John Barrons bok «KGB i dag» har vi lest en bok som forklarer KGBs organisasjon mer inngående enn dette. Og selv om KGB har skiftet navn til FSB, ligger ikke tjenestens aktivitet noe tilbake. «Navnet skjemmer ingen», skrev Herman Wildenvey.
Det er mangt og mye i denne boken som er spennende lesestoff. Til tider er det en bok som engasjerer og som det er vanskelig å legge fra seg fordi den har en slags nerve som fører frem til Oleg Gordijevskijs endelige flukt fra systemet.
Vi får bli med på Olegs siste besøk i familiens leilighet i Moskva. Vi følger han når han tar farvel, låser døren og går inn i en flukt hvor mange gode hjelper stilte opp slik at han skulle komme til Vesten. Dette er kanskje bokens mest spennende del.
Men medaljen har også en bakside. Oleg Gordijevskij flyktet også fra kone og to barn, og selv om han etter noen år ble forenet med disse i England, gikk det ikke. Avstanden ble for stor og følelsene for sterke – og den lykkelige familien som en gang gikk sine søndagsturer i Gorkji Park og i Moskvas brede prospekter, gikk i oppløsning.
Det er på en måte ingen «happy ending» i dette dramaet fra den kalde krigen, men det er likevel en god bok som jeg gjerne anbefaler til den som vil vite mer om KGB, sovjetsystemet, spioner og andre hemmeligheter.
Jørn-Kr. Jørgensen