Forlagshuset Commentum
Altmark
Gjennom Altmark-saken ble det satt i gang en serie hendelser som bidro til at Norge ble dratt inn i krigen. Tyskland ville neppe ha invadert Norge 9. april hvis norsk nøytralitet hadde vært troverdig.
Hvorfor angrep Hitler Norge?
Altmark-saken satt i historisk perspektiv
Kronikk av Geirr H. Haarr,
forfatter av Nøytralitetens pris. Historien om Altmark-saken 1940
Altmark-saken er et begrep i norsk historie. Hva som skjedde i Jøssingfjord en februarnatt for snart 80 år siden er likevel forbausende vanskelig å finne ut av. Mange ulike versjoner av hendelsene er fortalt, men beretningene spriker mye og er ofte preget av etterpåklokskap. Nå er de fleste som var med i 1940 borte og mange dokumenter og rapporter er omsider offentligjort; arkiver er åpnet, dagbøker og private beretninger er kommet frem. I min nye bok Nøytralitetens Pris går jeg gjennom hendelsene før, under og etter at Altmark ble bordet i Jøssingfjord, basert på en grundig gjennomgang av primærkildene.
I de første månedene av det som skulle bli annen verdenskrig var det politiske vurderinger som ledet begivenhetene mer enn militærstrategiske. Det var derfor ingen planer på tysk side om et angrep på Norge da annen verdenskrig brøt ut i 1939. Hitlers rasjonale for Operasjon Weserübung syv måneder senere utviklet seg gjennom den første krigsvinteren via et sett av komplekse og til dels overlappende årsaker. Noen små, andre betydelige. Noen reelle, andre ikke. Noen planlagte, andre tilfeldige. Det sovjetiske angrepet på Finland sammen med Tysklands behov for svensk jernmalm, blir ofte brukt som begrunnelse for maktbruken mot Norge. Virkeligheten er ikke fullt så enkel. Både Tyskland og de allierte handlet på egen hånd, som respons på det motparten gjorde, eller hva de trodde motparten hadde til hensikt å gjøre. Et innfløkt bilde trer frem hvor strategi, handelspolitikk og militære hensyn griper inn i hverandre. Prosessene er mange og interaktive, enkeltpersoner flettes inn i og ut av historien. Ettersom aggresjonsnivået øker i månedene etter krigsutbruddet, øker også betydningen av norskekysten i det strategiske bildet, sammen med interessen for landets naturressurser og handelsflåte.
Norge erklærte seg nøytral ved krigsutbruddet i 1939 og nøytralitetsvakt ble etablert. En nøytralitetserklæring gir imidlertid også et ansvar for å ivareta landets selvstendighet og en forpliktelse til å behandle alle krigførende parter likt. Regjeringen Nygaardsvold tok ikke dette inn over seg, og levde på en illusjon om at landets nøytralitet ville bli respektert - så lenge de selv krevde at den ble det. Krigen som startet i 1939 var politisk og teknologisk ulik alle andre konflikter før den, og skulle det ha vært mulig for Norge å stå utenfor, måtte det ønsket kunne blitt forsvart militært gjennom resolutt inngripen overfor overtredelser og konsekvent militær håndhevelse av nøytralitetsforskriftenes bestemmelser. At Norge i realiteten hadde begrensede evner til å gripe inn mot nøytralitetskrenkelser, gjorde det ikke mindre viktig å opptre balansert og avveid. Ettergivenhet overfor den ene eller andre parten ville uvegerlig føre til at selvstendigheten kom i fare.
I praksis var det umulig for Norge å holde seg utenfor krigen. Landets posisjon var for strategisk til det. Presset utenfra, så vel som konkrete nøytralitetsbrudd, ble håndtert med varierende kompetanse av de sentrale norske aktørene. Altmark-saken er et typisk eksempel. Norske myndigheter hadde mer enn nok informasjon tilgjengelig til å vite hvilket skip Altmark var og at det var fanger om bord. Likevel valgte de å se isolert på hver enkelt del av hendelsesforløpet mens saken utviklet seg mot det uunngåelige klimaks i Jøssingfjord.
Gjennom Altmark-saken ble det satt i gang en serie hendelser som bidro til at Norge ble dratt inn i krigen to måneder senere. Tyskland ville neppe ha invadert Norge 9. april hvis norsk nøytralitet hadde vært troverdig. Altmark-saken var i den sammenheng kritisk. Norge var blitt en frontlinje og landets nøytralitet ble trukket i tvil av begge parter. Begge ville ha Norge på sine side – og i hvert fall ikke på den andre siden. To isolert sett uvesentlige hendelser skulle vise seg å bli avgjørende:
Sent på høsten 1939 besøkte Vidkun Quisling Berlin. Han ankom den tyske hovedstaden med tog 10. desember og ble, sannsynligvis uten at det var hans opprinnelige hensikt, involvert i et spill på høyt politiske plan som skulle sette i gang prosesser med uante følger. Etter hvert endte Quisling opp hos Hitler, hvor han fortalte den etter hvert bekymrede tyske føreren at det eksisterte en allianse mellom Oslo og London og at det var «åpenbart at England ikke hadde til hensikt å respektere norsk nøytralitet». Lite av dette var sant, men den norske NS-lederens konspirasjonsteorier skapte en usikkerhet i Berlin og flyttet Skandinavia innover mot det strategiske sentrum sett fra Hitlers Rikskanselli. Tyskland kunne ikke akseptere at Norge falt i britiske hender, og 1. januar instruerte Føreren Generalmajor Alfred Jodl, operasjonssjef ved overkommandoen, å utarbeide en rapport om hvordan Norge kunne bli okkupert «hvis det skulle bli nødvendig». Rapporten ble gitt kodenavnet Studie Nord og dannet senere utgangspunkt for planleggingen av operasjon Weserübung, invasjonen av Norge.
Altmark-saken to måneder senere «bekreftet» Quislings påstander for ledelsen i Berlin. Gjennom kognitiv persepsjon ble hendelsen tolket ensidig og forsterket inntrykket av en norsk-britisk allianse. I det lange løp var det viktig for Tyskland hvem som satt med makten i Norge. En regjering som opprettholdt en balansert nøytralitet var absolutt det beste. Da ville Tyskland kunne bruke norsk farvann i henhold til normal folkerett uten å sette inn egne ressurser. En favorisering av britiske interesser eller enda verre, tillatelse for Royal Navy til å operere innenfor territorialgrensen, kunne ikke godtas og måtte, etter tysk oppfatning, slås hard ned på. Britiske baser i Norge ville være Tysklands verste mareritt. Foruten å forsterke blokaden av Tyskland og gjøre det vanskelig for krigsskip og ubåter å komme ut i Atlanterhavet, kunne britene fra disse basene angripe Tyskland i ryggen den dagen angrepet på Vestfronten ble utløst. Tysklands Nordsjøkyst var sårbar for angrep. Et forsvar av de store befolkningssentrene der, ville kreve enorme ressurser. Altmark-episoden ble tolket i Rikskanselliet som at Norge ikke kunne, eller ville, forsvare sin nøytralitet overfor britisk aggresjon. For lederne i Berlin var det i praksis uvesentlig om Altmark hadde rett til å gå gjennom norsk farvann, med eller uten fanger. Det som betydde noe var at den britiske jageren Cossack hadde gått inn i Jøssingfjord, drept åtte tyskere og satt fangene fri, uten at de norske torpedobåtene hadde grepet inn. Britene hadde fritt leide, virket det som. Bildet Quisling hadde tegnet i desember ble bekreftet. Nordmennene og britene spilte på lag.
Hitler besluttet at noe måtte gjøres og hjulene rullet nå uvegerlig framover mot 9. april. Altmark ble en katalysator for ferdigstillelse og utførelse av planene som var igangsatt på lavt nivå to måneder tidligere. Begivenhetene grep inn i hverandre. Uten Altmark hadde det sikkert ikke kommet et tysk angrep på Norge 9. april. Kanskje senere, men ikke da. Om Hitler hadde valgt å stole på at nordmennene kunne forsvare sin nøytralitet og angrepet Frankrike og Benelux-landene uten å ha kontroll over norskekysten, får vi aldri vite. Det vi vet er at hendelsene i Jøssingfjord natt til 17. februar 1940, utløste en serie hendelser som kulminerte mindre enn to måneder senere, i morgentimene 9. april. Uten Quislings besøk i Berlin i desember 1939 ville neppe hendelsene i Jøssingfjord hatt samme effekt, og uten Altmark ville neppe Quislings møte med Hitler ført til den tyske invasjonen i april 1940. Begivenhetene forsterket hverandre og sammen med en hel serie andre hendelser førte de til at historien ble som den ble.
I Nøytralitetens pris behandles spørsmålene rundt Altmark-affæren. Hva som skjedde i Jøssingfjord, hva som ledet opp til at britene valgte å utfordre norsk nøytralitet og hva det førte til er utførlig diskutert i boken. Beretningen gir ikke de endelige svar, men kan sees på som starten på en litt annerledes diskusjon om 9. april og opptakten til det som hendte den gangen.
Geir H. Haarr
Kronikkforfatter Geirr H. Haarr
Geirr Haarr jobber til daglig med utvikling av miljøprosjekter. Ved å kombinere sin akademiske bakgrunn, sine talenter innen kildegransking og sin interesse for marinehistorie, har Haarr levert flere bøker hvor han avdekker ukjente historier fra 2. verdenskrig.
Forlagshuset Commentum
Nøytralitetens pris. Historien om Altmark-saken februar 1940
Format: 21 x 27
Innbundet med smussomslag
360 sider, rikt illustrert
Kr. 449.00
Barbara K. Mang