De lange linjer - Trond Gram og Ole Martin Rønning - Res publica 2017 - ISBN 978-82-8226-051-0
Å lese om arbeiderbevegelsens historie nå, i dagene foran Stortingsvalget, er ingen bortkastet øvelse. Det finnes bindsterke verk – ikke minst Einar Gerhardsens selvbiografiske serie om arbeiderbevegelsen. Men den som vil ha en enkel, lettskrevet og lett tilgjengelig innføring, vil finne glede i boken «De lange linjer» ført i pennen av Trond Gram og Ole Martin Rønning, utgitt av forlaget Res Publica tidligere i år.
Det kunne være fristende å gå inn i en lang diskusjon om Marcus Thrane som i 2017 ville vært 200 år om han hadde levd, men vi skal la det ligge. Vi skal bare peke på at arbeiderbevegelsens mål og ønske i alle år har vært å gjøre arbeidsfolks levekår bedre – i den første tid særlig gjennom etablering av ulike pensjonskasser. Senere i kampen for en menneskeverdig arbeidsdag og likelønn, stemmerett for kvinner og sosiale stønader. Alt henger sammen med alt, og arbeiderbevegelsen har vært førende siden «første spadestikk».
Det var på sett og vis Marcus Thrane som tok initiativet til arbeiderbevegelsen, og deler av historien om han kan den som er interessert lese både i en biografi om Thrane og i «De lange linjer». Det er absolutt spennende lesestoff i disse tider – før det norske folk igjen skal gå til valgurnene for å bestemme hvem som skal styre landet de neste 4 årene.
Jeg vil tilbake til Marcus Thrane. Han emigrerte til Amerika i 1863 og døde der 27 år senere. I Norge hadde han sittet noen år i fengsel – den bevegelsen han representerte ble sett på som så radikal, ja, nesten farlig etter datidens normer. - Og mange, mange år etter dette befant en norsk-amerikansk pressemann, Carl Søyland, seg nettopp i det området hvor Thranes legeme lå begravet. Det ble hvisket til journalisten at «der ligger Marcus Thrane». - Hva? - spurte Søyland fra Flekkefjord seg selv. Ligger arbeiderbevegelsens store sønn der?
Så gjorde han som pressefolk ofte gjør. Han tok affære. Kontaktet de lokale myndigheter og Den norske ambassaden i Washington D.C, og etter mye frem og tilbake og mange viderverdigheter, ble Thranes kiste gravd opp, forseglet og ført via New York til Göteborg» med skipet «Gripsholm» og videre til Oslo hvor arbeiderbevegelsens store sønn fikk hvile i norsk jord på æreskirkegården i hovedstaden. Arbeiderbevegelsens grunnlegger kom hjem til slutt.
Det hviler nesten noe romantisk over dette, men det var lite romantikk og sødme da dette pågikk. Carl Søyland gjorde en jobb det står respekt av for å få Thrane hjem. Og selv om alt dette i 2017 er historie, lever det historiske vingeslag – og Marcus Thrane kan hvile blant landsmenn; de som «sulten knuget har».
Jørn-Kr. Jørgensen