Spennende fra dyrenes verden

Det er aldri bortkastet tid å iaktta dyr. De har et liv og en verden vi mennesker nesten alltid har forsøkt å trenge inn i, men hittil har vi ikke klart det. Og det vil vi kanskje aldri gjøre. Dyrene har sitt eget liv og sitt eget språk, en måte å kommunisere på gjennom et språk vi mennesker ikke forstår. Det kan egentlig være like greit. Noe må alltid forbli dyrenes eget.

Svært mange mennesker i denne verden har sterke følelser i forhold til dyr. Det kan hende at dette kommer av den identifikasjonen vi mennesker har i forhold til de ulike typer dyr. «Jeg forstår deg så godt», sier mannen til hunden sin. «Jeg vet hva du vil», sier en annen til katten. Men gjør vi egentlig det? Forstår vi hva dyrene mener og hva dyrene vil? Det er ikke lett å svare på; langt mindre gi en god utredning om. Dyrene vil for alltid blir «hemmelighetsfulle».

Nå er det imidlertid kommet en bok som forsøker å lette litt på dette sløret. «Dyrenes indre liv» heter den med undertittelen «Kjærlighet, sorg, omtanke». Den er skrevet av Peter Wohlleben og utgitt i Norge av Cappelen Damm. På omslaget står det at boken er «tysk bestselger» som allerede er solgt i 250 000 eksemplarer.

Gjennom sin tekst mer eller mindre beviser forfatteren at ekorn kan være omsorgsfulle, at ravner kan være både lojale og kjærlige, at skogmus kan være medfølende og at rådyr kan sørge. Det forbløffer, og det gir oss mennesker innsikt i en verden hvor vi av svært mange grunner står utenfor.

Spørsmålet er egentlig: Har dyr et følelsesliv? Jeg tror vi ubetinget kan svare ja på dette spørmålet. Og aksepterer vi et ja, må vi også akseptere å respektere dyrene i større grad enn en god del mennesker i verden gjør i dag. Ofte utsette dyr for horrible ting, vold, mishandling og tortur. «Det er jo bare en hund!»

Faktum er: Det er ikke «bare2 en hund. Det er et liv. Og liv skal og må respekteres. I enhver hun, i ethvert dyr er det et hjerte som pumper og går, og tror vi at «sjelen sitter i hvertet2 som vi forenklet sier i et forsøk på å forstå mer enn vi kanskje har belegg for, må vi nok en gang ta inn over oss Albert Schweitzers viktige postulat om «ærefrykt for livet». I den tidligere nobelprisvinnerens liv inkludere det alle levende vesener og naturens mange muligheter.

Men tilbake til spørsmålet: Har dyr et følelsesliv? - Jeg skal svare på dette ved å fortelle en historie: Jeg hadde to katter. En skogskatt og en halvbengal. En dag ble skogskatten påkjørt av toget. Halvbengalen kom til oss tre ganger og ville ha oss med å se, men vi var «for dumme» til å forstå at noe var galt. - Da vi endelig begynte å lete etter skogskatten, viste halvbengalen vei til hvor hun lå; mellom to jernbanesviller med begge bakbeina kuttet av – og død. Vi tok skogskatten hjem, og noen gravde et hull i jorda – 50x50 cm. Nede i hullet la vi skogskatten med sitt favorittpledd over.

Men dette pågikk, satt halvbengalen ved siden av å så på, ja ikke bare så på – hun gråt over tapet av sin beste venn og lekekamerat. Til slutt ble det så ille, at en måtte ta halvbengalen bort fra den lille seremonien. Følelsene tok overhånd hos den lille katten, rett og slett.

Slik var det, og jeg forteller dette for samtidig å si at dyr har et følelsesliv, et finstemt følelsesliv som kommer til fram på deres spesielle måte. Respekterer vi mennesker dette, vil vi oppleve noe flott: At dyrene får tillit til oss, at de kommer nærmere, bli mer «menneskevennlige» og at de viser oss det i seg og av seg som vi fortjener å få se. Så varsom er ofte dyrenes verden. Boken «Dyrenes indre liv» hjelper oss til å forstå dette. Les – og lær!

Svært mange mennesker i denne verden har sterke følelser i forhold til dyr. Det kan hende at dette kommer av den identifikasjonen vi mennesker har i forhold til de ulike typer dyr. «Jeg forstår deg så godt», sier mannen til hunden sin. «Jeg vet hva du vil», sier en annen til katten. Men gjør vi egentlig det? Forstår vi hva dyrene mener og hva dyrene vil? Det er ikke lett å svare på; langt mindre gi en god utredning om. Dyrene vil for alltid blir «hemmelighetsfulle».

Nå er det imidlertid kommet en bok som forsøker å lette litt på dette sløret. «Dyrenes indre liv» heter den med undertittelen «Kjærlighet, sorg, omtanke». Den er skrevet av Peter Wohlleben og utgitt i Norge av Cappelen Damm. På omslaget står det at boken er «tysk bestselger» som allerede er solgt i 250 000 eksemplarer.

Gjennom sin tekst mer eller mindre beviser forfatteren at ekorn kan være omsorgsfulle, at ravner kan være både lojale og kjærlige, at skogmus kan være medfølende og at rådyr kan sørge. Det forbløffer, og det gir oss mennesker innsikt i en verden hvor vi av svært mange grunner står utenfor.

Spørsmålet er egentlig: Har dyr et følelsesliv? Jeg tror vi ubetinget kan svare ja på dette spørmålet. Og aksepterer vi et ja, må vi også akseptere å respektere dyrene i større grad enn en god del mennesker i verden gjør i dag. Ofte utsette dyr for horrible ting, vold, mishandling og tortur. «Det er jo bare en hund!»

Faktum er: Det er ikke «bare2 en hund. Det er et liv. Og liv skal og må respekteres. I enhver hun, i ethvert dyr er det et hjerte som pumper og går, og tror vi at «sjelen sitter i hvertet2 som vi forenklet sier i et forsøk på å forstå mer enn vi kanskje har belegg for, må vi nok en gang ta inn over oss Albert Schweitzers viktige postulat om «ærefrykt for livet». I den tidligere nobelprisvinnerens liv inkludere det alle levende vesener og naturens mange muligheter.

Men tilbake til spørsmålet: Har dyr et følelsesliv? - Jeg skal svare på dette ved å fortelle en historie: Jeg hadde to katter. En skogskatt og en halvbengal. En dag ble skogskatten påkjørt av toget. Halvbengalen kom til oss tre ganger og ville ha oss med å se, men vi var «for dumme» til å forstå at noe var galt. - Da vi endelig begynte å lete etter skogskatten, viste halvbengalen vei til hvor hun lå; mellom to jernbanesviller med begge bakbeina kuttet av – og død. Vi tok skogskatten hjem, og noen gravde et hull i jorda – 50x50 cm. Nede i hullet la vi skogskatten med sitt favorittpledd over.

Men dette pågikk, satt halvbengalen ved siden av å så på, ja ikke bare så på – hun gråt over tapet av sin beste venn og lekekamerat. Til slutt ble det så ille, at en måtte ta halvbengalen bort fra den lille seremonien. Følelsene tok overhånd hos den lille katten, rett og slett.

Slik var det, og jeg forteller dette for samtidig å si at dyr har et følelsesliv, et finstemt følelsesliv som kommer til fram på deres spesielle måte. Respekterer vi mennesker dette, vil vi oppleve noe flott: At dyrene får tillit til oss, at de kommer nærmere, bli mer «menneskevennlige» og at de viser oss det i seg og av seg som vi fortjener å få se. Så varsom er ofte dyrenes verden. Boken «Dyrenes indre liv» hjelper oss til å forstå dette. Les – og lær!

 

 

Jørn-Kr. Jørgensen