Spennende om psykodynamisk psykoterapi

Å gå i terapi er noe mange mennesker nok kan tenke seg, men som likevel mange vegrer seg mot fordi det er annerledes og kanskje litt fremmed. Nå er det kommet en bok som forklarer noe om dette. «Langtids psykodynamisk psykoterapi» heter den og er skrevet av Glen O. Gabbard. Den forklarer det aller meste.

Vi lever i en verden hvor det tilbys mye underlig når det gjelder terapi. «Vi klarer det andre terapier bruker år på å få til», leste jeg i en annonse for ikke så lenge siden. - Nå vel. Det er viktig å huske på at det ikke finnes noen kjappe løsninger når det gjelder seriøs terapi. Der må man på en måte gå hele veien for at det skal virke og være til hjelp. Gjør man det ikke, vil de aller fleste sitte skuffet tilbake med en opplevelse av at det hele var mislykket.

En dynamisk psykoterapi som varer over år, tar mennesket på alvor. Og et menneske som er villig til å bruke år av sitt liv på å gå i terapi må nødvendigvis ha en sterk motivasjon for å gjøre det. Ikke minst fordi ikke noe av dette er gratis. En ting er den tiden og de kreftene som investeres i det, noe annet er alle de pengene som skal til for å gjennomføre en årelang terapi med ofte to timer i uken eller mer.

Foreliggende bok – som er gitt ut av Orage forlag – tar for seg flere sider ved den psykodynamiske terapien. Ord og uttrykk forklares. Og mye som kanskje virker mystisk trekkes frem i lyset og ufarliggjøres. Det har den virkningen at kanskje den dypeste formen for terapi, alminneliggjøres slik at det lar seg gjøre å gripe litt mer av den.

Verden er skrudd sammen slik at ingen kan lese seg til terapi. Det må oppleves – og den oppleves kun i psykoterapeutens rom hvor det er frihet til å være den man er. Psykodynamisk psykoterapi springer ut av psykoanalysen; det «verbale» instrumentet Sigmund Freud fant opp ved å ta i bruk det som senere er blitt «den psykoanalytiske grunnregel»: fri assosiasjon. Gjennom å si hva man tenker, mener og synes uten å filtrere og sensurere skaper man en helhet som terapeuten/analytikeren tolker og bruker som sitt materiale når han skal speile klienten.

Det er ikke gitt at alle som ønsker å gå i terapi forstår dybden i dette, men de kreftene som virker mellom terapeuten og klienten, er de «helbredende kreftene». Det trigges ved at pasienten fra terapeutens side opplever en aksepterende og ikke-fordømmende holdning. Ofte har de som ønsker å gå eller går i terapi, vært fordømt nok. Dettte har vært med på å skape deres fortvilelse og nevroser i deres indre rom, så å si. Når det kommer fram og uttales til et annet menneske, får de et navn og «kraften» i dem forsvinner. Det er som trollet i eventyret som kommer fram i lyset og sprekker. Da blir det ufarlig.

Denne boken er noe av det beste jeg har lest om dette emnet. Den er til å bli klok av for den som ønsker å sette seg inn i dette fagfeltet eller kanskje aller mest for den som har gått en stund i terapi, og ønsker å få innsikt i hva som skjer. Å ta denne kunnskapen på forhånd, er ikke bestandig like lurt, for det blir som «å kikke terapeuten i kortene». Langt på vei er det viktig å la terapien leve sitt eget liv i tanker, sjel og sinn. Da fungerer den aller best.

Men kunnskap er selvsagt kunnskap, og denne boken er en kilde å øse av i så måte. Særlig er de kliniske vignettene med på å bringe ofte teoretisk kunnskap nærmere det praktiske liv. Da blir det håndgripelig.

 

Jørn-Kr. Jørgensen