Gerhardsens valg - Gyldendal forlag
Det finnes noen bøker som skal leses både en, to og tre ganger – og så finnes det noen bøker som skal leses om igjen og om igjen. En slik bok er Eirik Wig Sundsvalls bok ”Gerhardsens valg” om Arbeiderpartiets tunge avskjed med Sovjetunionen. Forlaget er Gyldendal.
I denne boken er en viktig del av norsk politikks historie fremstilt i en moderne, tiltalende og tilgjengelig form som gjør at 2016-mennesket med stor fordel kan lese de historiske akter og bli meget beriket og opplyst av det. Mellom disse to permene er også Einar Gerhardsens berømte – og beryktede – og omtalte Kråkerøy-tale fra 29. februar 1948 trykket, en tale som var paradigmesettende for norsk arbeiderbevegelse helt frem til våre dager. Talen viser til fulle at det er vanskelig å komme unna politiske sannheter.
Men så til historien: Boken tar oss historisk med fra 1917 til 1949 og peker på viktige og avgjørende linjer i Arbeiderpartiet og den forteller om hendelser, skismaer og politiske forviklinger som gjorde seg gjeldene lenge før 2. verdenskrig var et faktum og lenge før Adolf Hitler kom til makten i Tyskland i 1933.
Den unge Einar Gerhardsen reiste til Sovjet allerede i 1920 og ble ifølge historien bergtatt av det han så og opplevde og reiste tilbake til Norge som ”troende kommunist”. Gerhardsen mente at denne arbeiderstaten var det sosialistiske fremtidslandet Arbeiderpartiet kunne bygge sine ideer og drømmer gjennom.
Men nå gikk det annerledes. Både utviklingen i sovjet, i Europa, i Norge og med den senere mannen som skulle bli statsminister i Norge i en sosialdemokratisk regjering, skiftet mening. Det er ikke noe galt i det; snarere tvert imot. Sosialdemokratiet var Einar Gerhardsen alltid tro mot – helt til sin siste dag. Det gjorde han til det som ble kalt ”landsfader”; en hedersbetegnelse ingen andre har fått i dette land etter han.
Einar Gerhardsen gikk en tøff politisk skole, ja, ikke bare politisk, men også menneskelig- og medmenneskelig så han og lærte han hva fattigfolk var, hva sult var, hva krig var – og hva fred både var og er. Det politiske håndverket lærte han gjennom aktiv deltagelse i politikk, gjennom bl.a. fangenskap både på Grini i Norge og i Sachsenhausen i Nazi-Tyskland og på et utall av møter og kurs, og ikke minst ved selvstudier. Einar Gerhardsen – landsfaderen – var på mange måter 100 prosent autodidakt; selvlært.
I 1948 omtalte Gerhardsen kommunismen som ”den største trusselen mot det norske folks frihet og demokrati”. Kommunismen og nazismen har aldri vært ”venner”, men alltid fiender og like langt som øst er fra vest. Fellesnevneren er at de har et sterkt element av ”førerprinsippet” i sin ideologi og politikk. Noe som er uforenelig med demokrati som handler om frie valg, forsamalingsrett, trykkefrihet og frihet ”til å gjøre som man vil”.
”Gerhardsens valg” er en spennende politisk bok å lese. Den repeterer mye man vet fra før, men den gir også innblikk i nye forhold og gjør leseren til et enda mer opplyst og tenkende menneske.
Dette er en bok den som vil vite bør skaffe seg og lese.
Jørn-Kr. Jørgensen