Ingen skal noen gang kunne ta fra Shetlands-Larsen, Leif Andreas Larsen, hans heltestatus som en av krigens mest dekorerte offiserer med bl.a. Krigskorset med to sverd og St. Olavsmedaljen med eikegren pluss flere andre norske og utenlandske medaljer. Hele 52 turer gjorde han over Nordsjøen mellom Norge og Shetland under krigen for å redde folk som av ulike grunner måtte flykte fra den tyske okkupasjonsmakt. Det er en prestasjon ingen har slått – og som ikke noe menneske noen gang kommer til å slå. Sterke ord, men helt sant.
Shetlands-Larsen var en legende i sin tid. Årene mellom 1940 og 1945 var Leif Andreas Larsen sin tid. I fem lange, svarte og triste år gjorde han sitt og vel så det for å redde landsmenn. Når krigen var over, var den over – og omtrent samtidig – etter alle medaljeutdelingen og festivitas – var Shetlands-Larsens periode over. Han fikk ikke til livet og i forsvaret gjorde de lite eller ingenting for å bevare en av sine største helter.
Nå er det kommet en bok av Truls Synnestvedt ”Shetlands-Larsen – helten som kom hjem” på Bodoni Forlag i Bergen som forteller om sjøkrigshelten over alle sjøkrigshelter. Det er blitt en litt sammensatt bok uten noen egentlig linje, men den forteller likevel instruktivt og godt om Leif Andreas Larsen og hans liv.
Shetlands-Larsen var sjøoffiseren som ble offer for manglende utdannelse og av den grunn ikke sted spesielt fort i gradene. Det i tillegg til store påkjenninger under krigen, gjorde at han ikke klarte og ikke fikk en jobb han kunne stå i over tid, men rotet det litt til for seg selv og ble på en måte et offer for systemet so ikke maktet å gi han det tilbudet han fortjente. Ære og medaljer betyr så forsvinnende lite når alt kommer til alt. Du kan ikke bruke det til noen verdens ting, selv om det er fint å se på, hjelper det ikke når jobbene skal fordeles og lønningsposene skal ut. Det hadde koster Forsvaret null og niks og ingenting å gjøre Leif Andreas Larsen til kommandør – ”æreskommandør”. Det hadde han fortjent, for ingen andre har i ettertid fått en brygge oppkalt etter seg med en høy statue av seg selv på. Men nå ligger den der: Leif Andreas Larsens Brygge i Bergen med ”sjefen sjøl” i høy figur som ser innover land. Han uniform og medaljer er bevart i et eget rom på Nordsjøfartmuseet i det vakre Telavåg på Sotra utenfor Bergen.
Boken til Truls Synnestvedt forteller lite nytt om Shetlands-Larsen. Likevel er det både flott og bra at det kommer ut nye bøker om våre gamle helter. Det hjelper oss til å huske på dem. Shetlands-Larsen var uhyre populær blant sitt mannskap – ”de så på han som en gud”, ble det sagt. Men det var nettopp det han ikke ville være. Han ville være sjømann, offiser, kaptein. Han ville gjøre et realt stykke arbeid for folk og fedreland. Stille. Og han stod helst i bakerste rekke.
Jeg er ikke i tvil om at det rant saltvann i Shetlands-Larsen årer. Jeg er heller ikke i tvil om at han hadde et hjerte og et hjertelag større enn de fleste andre. Likeledes at han hadde en ”kjeft” som få andre kunne gjøre han make, men også en rettferdighetssans som bare eldre mennesker har. Dessuten hadde han et sjeldent godt smil. Han var med andre ord prototypen på en mann som kunne bli en helt, selv om han langt fra ville det. Han var den han var.
Den nye boken om Shetlands-Larsen kan med fordel leses av nye generasjoner. Han var en mann Norge kan være solt av å ha fostret.
Jørn-Kr. Jørgensen